Virus og Galskap

Advarsel! Virus herjer for tiden i Løpegruppa vår.

Vi observerer symptomer som
– unormal god stemning på trening
– tvangstanker (ala «dette er gøy!»)
– refleksvesten tørker ikke mellom øktene
– veldig hyppig klesvask
– det lukter fis av svette løpesko
– unormalt mange par sko
– ulyd i heimen, om nevnte sko er organisert på feil områder
– tung pust og stive muskler, som gjerne tiltar utover øktene
– svimmelhet etter drag nr 5
Ofte ser vi at løperne tar seg til knærne etter siste draget, og blir stående der en stund. I ytterst sjeldne tilfeller kan også små brekninger forekomme. Av uviss årsak blir denne atferden avløst av smil, galgenhumor og godt humør
– sterke humørsvingninger om man ikke får trent
– rennende øyne, av samme grunn
– rar gange om morgenen, spesielt på onsdager og fredager
– mobilen går tom for strøm, ofte mens man leser nyheter i «KIL_Løpegruppa» på Facebook
– Google fylles med søkeord som «trene med feber», «achilles betennelse», «vondt utside kne», «maraton terminliste» o.l.
– stadig flere grønne prikker i Strava
– uforklarlig vektnedgang
– uforklarlig god form
– godt vennskap
Vi advarer om høy smittefare, og det fins egentlig ingen effektiv kur.
Tidligere har sykdommen vært forbeholdt gamle travere. Vi ser nå en farligere variant som også rammer bredere, til og med «folk flest».
Heldigvis har viruset lang inkubasjonstid, så det er relativt trygt å møte opp en gang hver 3. måned. Det tar minst 2-3 uker før du får milde symptomer, og sykdommen slår ikke ut i full blomst før etter 5-7 uker med regelmessig eksponering blant andre smittebærere. Uten behandling blir sykdommen kronisk.

Vi foreslår følgende Strakstiltak for å lindre symptomene:
– sett mobilen på lading
– invester i nødlader
– innfør en 25. time i døgnet
– kjøp enda fler par løpesko
– invester i større skohylle
– utøv forsiktighet ved plassering av sure sko, f.eks. på varmekablene på badet. Tryggest er «sist i seng – først opp»-prinsippet
– kjøp mer løpeklær, slik at du alltid har tørre klær tilgjengelig
– aksepter, først som sist, at Ingrid ER god i bakker
– ikke følg Eirik på siste draget
– spis mer potetgull
– karamellsaus med saltsmak smaker godt på vaniljeis
– hamstre halvpris marsipan etter jul og påske
– nyt din gode form, sammen med gode venner

Som langsiktige tiltak kan nevnes:
– bygg på huset for å få plass til mer utstyr, gjerne med egne varmekabler

En alternativ behandlingsmåte, som ofte har vist å være ganske effektiv i andre miljø, er å prøve å løpe 17 mil på ei uke. Vanligvis gir dette reaksjoner som
– søkeord i Google som «hofte protese», «tretthetsbrudd vrist» og «løpekne»
– sterke humørsvingninger når man ikke får trent
– rennende øyne, av samme grunn
… men etter noen uker med abstinenser glir viruset ut av kroppen.
Imidlertid gjøres dette kun på eget ansvar. Hos noen få forsøksdyr har vi sett at behandlingsformen kan ha motsatt virkning, med symptomer på ekstremt sunt kosthold, redusert stillingsprosent, toppidrett og galskap, og metoden vil derfor neppe bli en sosialt akseptert behandlingsform i gruppa.
Vi erfarer også en stor tilbakefallsprosent blant disse, selv ved minimal eksponering blant andre smittebærere.

Viruset kan potensielt ramme alle aldersgrupper, men vi har sett at eldre ungdommer i alderen 35-45 år er spesielt utsatt. Disse kan imidlertid jobbe forebyggende, og vi ser at tiltak som
– førerkort klasse A
– 40timers innføringskurs AmCar
– flere «dårlige venner»
– ny xbox
– vurder røyk
har vist god effekt.

 

Julebord med løpegruppa

Hvordan vil et julebord med løpegruppa ta seg ut? Det kan være greit at vi tenker gjennom dette nøye på forhånd, sånn at vi får håndtert våre utfordringer på riktig måte.

Det er klart at vi må ha varslet restauranten i god tid i forveien om at vi kommer. Ei hel løpegruppe forbrenner jo mat på nivå med Holla smelteverk. Viktig at restauranten får anledning til å bestille opp nok.

På julebord så stiller vi i vår fineste dress. Aller helst i merket Craft.

For at praten ikke skal bli for enspora så innfører vi en time fri for løpesnakk etter middag. Brudd på regelverket vil medføre strafferunde rundt Falksenteret.

Dette er det ingen i gruppa som klarer å overholde, så denne timen vil således bli ei fellestrening, med intervaller rundt falksenteret, og pauser = 1 min prat ved inngangen (som er ca tilstrekkelig tid for at vi blir tvunget ut på ny runde).

Vi vet jo hva magen sier om løping etter middag. Her kan vi legge inn 20×2 tåhev i dokøa hver gang vi er inne.

Som selskapsaktivitet kan vi ha drikketrening. Vi trener på å drikke i fart. Da setter vi opp drikkestasjon med mange glass med valgfritt innhold og smak. Vi lager en runde rundt lokalet som vi beveger oss rundt. Hver runde plukker vi opp et glass, og drikker det så fort som mulig (ala shot). Glasset pælmer vi i gulvet slik vi pleier.
Formålet er selvfølgelig å øve på
1. å innta drikken uten at den havner «all over the face»
2. at vi svelger drikken i riktig hull (dvs ikke i lufterøret)
3. å teste ut ulike typer drikke. En typisk variant kan være:

Samtidig er det viktig mål at magen trenes opp på å holde på næringen, slik at vi slipper unødvendige pauser.

Vi klarer ikke sitte i ro, så vi går sammen to og to, sånn at vi kan være sosiale, når vi kjører vår basistrening. Typiske aktiviteter: klaske på hverandres hender (stående i pushup-stilling), tråkke hverandre på tærne og trillebår (som fint kan kombineres med bar-tur).

Vi kan ikke ha julebord uten at vi samles for en felles tur på dansegulvet. Her ser vi at det passer veldig godt å øve på frekvens i steget, samt det å få dreisen på å sette foten under kroppens tyngdepunkt i nedtråkket, så vi kjører høye kneløft, skips og rumpespark i takt med musikken. Da får vi også øvd litt på rytme. Husk riktig armbruk, holdning og hofta fram når vi utfører øvelsen. Om vi kjører denne runden litt sent på kvelden (helst etter drikketreninga) så vil dette gi solid koordinasjons- og balansetrening.

Av hensyn til egen sikkerhet innfører vi forbud mot å gå på tå etter kl 23. Fort gjort å gå på en smell, og velte utover et bord på vei til baren. I stedet fortsetter vi med tåhev i dokøa, for å styrke våre legger.

Vi må innføre restriksjoner på hvor vi tøyer vår hamstring. Må gjøres i trappa, eller utendørs, og ikke på nabobordet eller i baren.

Vi løpere eier jo ikke utholdenhet, så vi bestiller taxi kl 0030. Ingen blir imidlertid med taxien, men går raskt hjem, hver til sitt. Og tar en dusj. Og høydepunktene legger vi på Strava.

 

Medaljenes bakside

Det skrives mye om løpeteknikk, ernæring og helse. Mål og prestasjoner. Bilder av spreke, blide løpere i ulike fasonger. Sprettrumper. Men er alt med løping bare vakkert? Er hver løpetur en solskinnshistorie? Bli med backstage. Les om det som ikke fortelles. Medaljenes bakside.

Vi løpere er rimelig sære når det gjelder bekledning. Her må ferskisene ofte svelge noen kameler, før de blir fullverdige løpere. For det første ER det kult med tights. De fleste, spesielt menn, drar gjerne paralleller mot middelalderens «menn i stilongs» når de ser løpetights. DET skal vi IKKE ha på oss. Her kommer kamel nr 1 inn i bildet. Det er tights som duger. Og så har vi singleten. DEN er for proffene. Men har du prøvd å løpe i singlet? Når du gjør det så skjønner du hvorfor disse brukes. Det er som å løpe i barisen. Faktisk veldig behagelig. Dermed svelges kamel nr 2 ganske lett. Sist men ikke minst så har vi løpeshorts. Med splitt på sidene. Ikke rart damene dåner, for DEN er utrolig sexy. Eller ikke. Man skal riktignok være rimelig hjernevasket før du synes dette er greit. Men prøv. Føles som å løpe uten. Kamel 3 slukes rått. Shorts, singlet, da løpes det fort. Og tights i ulike varianter til treningsbruk. Da kan vi kalle oss løpere, så får det gå at omgivelsene ler av oss.

Vi har ikke vært på løpetur før vi har dokumentert det på nett. Men hvor kan vi gjøre det? Facebook er jo et flott verktøy, da når vi ut til mange. Men publiserer vi ofte, kanskje flere turer daglig, så blir man fort venneløs. Heldigvis har vi egne områder. Selv oppdaterer jeg faktisk 2: Strava og Jogg. Dette er sosiale nettverk for løpere. Her kan vi legge ut økter og skryte av hverandre, uten at vi trenger å fortelle det til Facebook. Vi får opp veldig detaljert statistikk fra hver eneste økt; hvor vi har vært, hvor fort vi løp og hvordan vi hadde det underveis (dvs hvor fort slo hjertet). Store tall, rødmerking og mange «likes» når vi beveger oss langt utover komfortsona. Fantastisk. Før NM terrengløp glemte jeg nesten å slå på klokka, og stresset mens gps’en lette febrilsk etter satellitter, og de i rundt meg humret og sa «hehe ja det er nesten som å ikke delta det!».

Du vet du kommer hjem til en løper, når du må vasse deg inn blant vedkommendes 17 par sko. Og noen hint får du allerede på vei til døra, når du ser 1-3 par gjørmete terrengløpesko til tørk ute. Disse bør man forøvrig ikke borti, da de kan sammenlignes med miljøavfall. Og en løper vet mer om kilometerstand på løpeskoa, enn sin egen bil. Det logges selvfølgelig hvor hvert par har vært til enhver tid.

Egentlig er det ganske lett å identifisere en hardbarka løper. Det er kontoristen som blar fram 7 brødskiver i matpakka. Gjør lett tøying av hamstring og hoftebøyere i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Kjører tåhev i trappa opp til lunchen. Går på tå for å styrke leggene. Ankommer butikken løpende. Halter gjerne etter å ha sittet for lenge. Surfer Strava på bussen (istedet for Facebook). Kjører på med ymse teknikkøvelser når vedkommende tror ingen ser på.

De fleste skjønner at man legger ikke ut på løpeturer like etter middag. Og gjerne må det ta en stund også. Kanskje mest fordi det er ubehagelig. Kanskje litt for hold sin del. Men vet du hva løpemage er? Det er ting som ofte skjer når varigheten på turen blir lang. Gjerne mer enn ei mil. Etter å ha drevet ei stund med løping så finner man ut at ingenting setter mer fart på magen enn akkurat løping. Glem svisker, lakserolje, parafin o.l., ut og løp, ta med dopapir eller planlegg ruta ut i fra bensinstasjonbesøk. Da forsvinner den fiberfrie julemiddagen, lett som bare det. Og bekymrede grunneiere kan sjekke Strava etter mistenkelig aktivitet i skauen. Når vi derimot løper maraton så prøver vi gjerne å holde gjenværende fast føde inni magen. Da er diaremedisin tingen. For eksempel Immodium. 2 tabletter før start, så kan vi håpe vi slipper en ekstra omvei i parken underveis.

Promper sidemann/dama? Da nikker vi anerkjennende, og svarer etter samme mynt, gjerne ilagt egne preferanser, innhold og ordlyd.

Har du noensinne glemt å plastre brystvortene før lange løpeturer? Det gjør du aldri igjen. En ting er at blødende brystvorter er ganske vonde å løpe med. Men gled deg til dusjen etterpå. Taping av brystvorter er den naturligste ting i verden. Sånt gjør vi helt åpenlyst. Til ungenes store undring. For ikke å snakke om besøkende.

Løping er den nye bygdafesten. Da er det fritt fram å tisse der vi vil. Vi tar oss til rette, og skvetten havner dit det passer seg best, for oss. Mulig det er urinstinktet som våkner i oss, at vi skal finne veien hjem?

Folk flest tenker gnagsår som blemmer og skrubbsår på føttene. Men når kilometrene passerer 20 så kan sårene dukke opp hvorsomhelst. Gjerne der man minst tenker det. Og det vet vi løpere. Derfor er vaselin like naturlig å skrive i huskelista som løpesko, løpeshorts, singlet og lader til gpsklokka. Det ser sikkert litt teit ut der vi står og smører inn utsatte singletkanter før løpet. Men ingenting er vel mer vakkert enn når vi gnir inn lysken med vaselin, iført vår løpeshorts med splitt?
Etter Oslo maraton for noen år siden ble mange intervjuet. Et standardspørsmål var «Hvor har du mest vondt??». Jeg gikk nesten og håpte jeg ble spurt. Da skulle jeg ha svart meget ærlig om mine gnagsår i lysken. Gjerne med peking og demonstrasjon. Kanskje vise fram mine sår.

Løping er frihet. Vi blåser i etablerte normer for hva som er normalt og vakkert, gjerne ut nesen så snørra fyker. Det driter vi i. Bokstavlig talt, med tightsen tredd nedover knærne. Og vi snakker om det, og ler mye av hvor rare vi er. Høydepunktene deler vi på Strava. Herlig.

Må du rydde vei for å komme inn? Da har du kommet hjem til en LØPER!

Maratonforberedeler ala 2016

Nå som jeg er ferdig med høstens trening, er det på tide å SNAKKE litt om trening igjen!

Jeg satset ganske hardt mot maraton i høst, og synes jeg lyktes veldig bra med det som har blitt gjort. Kroppen har respondert slik jeg har håpet. Deler litt tanker om treninga mi her.

Trener man mye så vil man ha framgang uansett, opp til et visst nivå. Men framgangen min har helt klart vært langt bedre i år enn tilsvarende periode i fjor.

Jeg tok utgangspunkt i det jeg syntes var bra i fjorårets maratonoppladning, men tilpasset litt for å prøve ut nye tanker.

Jeg bygget meg gradvis opp til treningsuker på ca 140 km per uke. Det er klart det tar lang tid å venne kroppen til å løpe så mye. For min del hadde jeg et godt utgangspunkt å bygge videre på etter en vårsesong med mye veldig høy intensitet.

Høstens maratonoppladning foregikk i 3 måneder, fra siste uka i juli til 23.oktober. Delte perioden i 2; før og etter halvmaraton. Første del handlet mest om mengdetilvenning samt oppladning til halvmaraton. Etter dette var det fulle uker med 130-160km.

Alle kan nok ikke hoppe rett inn i mitt opplegg. Og det er heller ikke hensikten med denne artikkelen. Kanskje kan noen hente inspirasjon og tanker som man kan tilpasse til sine målsetninger og eget nivå.

Mitt mål var å løpe under 2.40 på maraton, og tiltenkt maratonfart lå på ca 3.45 min/km.

Relativt flate traseer

For å takle store treningsmengder bør roligturtraseene være relativt flate. Kuperte løyper belaster knær/hofter unødvendig, og reduserer restitusjonseffekten roligøktene skal ha. Bakker er vel og bra men de bør legges inn som egne økter ala bakkeintervaller.

Løp på grus

Ingen tvil om at grus belaster mindre enn asfalt. Imidlertid er det ikke lett å finne gode grustraseer, i hvert fall ikke her på Kyrksæterøra. Men da er veiskuldra god å finne. Jeg løper alltid uti veiskuldra der det går an. Da blir det gjerne en god variasjon mellom grus og asfalt underveis.

Bytt mellom flere par sko

Jeg er veldig bevisst på å bytte mellom ulike typer sko, ut i fra mål og mening på øktene. Viktig for å forebygge skader, men også i forhold til å ha riktig følelse på økta.

Løpeteknikk

Mye kan sies om det med løpeteknikk. Jeg selv har også sagt ganske mye tidligere, for eksempel: https://sodalo.wordpress.com/2013/01/14/loping-del-11-lopeteknikk/
Mens jeg i fjor hadde tilnærmet overdrevent fokus på stegfrekvens, så har jeg i år fokusert mer på steglengde, dvs mer effekt av hvert steg. Derfor har jeg tatt inn kortintervaller og bakkeintervaller i programmet. Har gjort litt teknikkøvelser utenom. Fokus på løpesteg også på roligturer.

Tenke løpeteknikk også på rolige turer

Roligturene har blitt gjennomført med tanke på at det skulle være best mulig overføringsverdi til mitt maratonsteg. Da måtte jeg ha litt fart også på disse. Tenkte løpesteg, og ellers løpe så billig som mulig. Når jeg startet i høst lå roligturene på rundt 4.30-fart. Etter hvert løp jeg samme økter i omkring 4.10-fart, omtrent samme intensitet. Jeg er ikke i tvil om at dette har forbedret utholdenheten min på maratonfart.

Dobbeløkter

Kjørte stort sett dobbeløkter de dagene jeg skulle løpe rolig. Ei litt kortere økt om morgenen og litt lengre på ettermiddag/kveld. Morgenøkta fungerte som restitusjon (siden jeg hadde hardøkt dagen før. Kveldsøkta var ren mengdetrening, gjerne litt lengre.

Utnytte helgene godt

Det er helt klart lettere å få til bra opplegg for trening/restitusjon i helgene enn i hverdagen.

3 hardøkter i uka, med ulikt innhold

Kortintervaller.
Tenke STOR mengde på disse, med korte pauser, og man skal ikke løpe seg sur før helt på slutten. Jeg byttet mellom økter som 20x400m p=30 sek (min favoritt!!), 25x(45sek/15sek) og 20x1min slakk motbakke.

Langintervaller
Litt ulikt innhold, mål og mening. Lange drag, og korte pauser for å holde intensiteten nede. Typiske økter:
10-12x1000m (10km-fart)
5-7x2000m (halvmaratonfart)
5x3000m (progressivt, start ca maratonfart og økte til halvmaratonfart)

Hurtig langkjør
Som jeg også gjorde i fjor høst bytta jeg ut min tradisjonelle langtur med LANG tempoøkt. For å løpe fort på lange distanser er dette ei veldig viktig økt. Kontinuerlig løping i tilnærmet maratonintensitet. Det betyr litt tregere enn maratonfart, siden dette er midt i ei vanlig treningsuke. Bytta litt på opplegget fra gang til gang. Vanlig opplegg for min del:
– 15-17km i maratonFART 3.45 min/km
– 20-25km rundt 3.55 min/km
Dette kan også være økter der man veksler mellom ulik fart underveis.
Kjørte litt oppvarming og nedjogg i tillegg.

Det å løpe fort på maraton krever at man herder føttene til å takle MYE juling over lang tid. 3 uker før maraton hadde jeg ei langtempoøkt med samme VARIGHET som jeg forventet å bruke på maraton. For min del ble det 36km kontinuerlig i 4 min/km (+ litt oppvarming). Her kjørte jeg i tillegg drikketrening underveis, og satte således opp drikkestasjoner på forhånd, og tok med meg samme «gel» som jeg tenkte å bruke på maraton. Det er klart at dette er ei svært krevende økt, midt i den tøffeste treningsperioden, og det er viktig at slike økter gjøres i god tid før selve maraton. Det er gjengs oppfatning at man må ha 3-milsturer i maratonopplegget sitt, men jeg tror også man bør ha en viss fart på økta. Om det ikke har vært for halvmaraton sin del så har jeg lagt inn ei sånn økt til. Jeg responderte godt på denne etterpå, spesielt på det å håndtere litt mer mengde på hardøktene.

Maratontillegg

Siden det blir litt for lite volum på kortintervalløktene så la jeg til ei kort tempoøkt etterpå. Tok 2 min pause etter kortintervallene var ferdig og løp noen kilometer i maratonfart. Bygde gradvis opp mengde på denne biten, fra 3 til 6 km. Økte altså ikke antall drag på kortintervallene. Progresjonen ble gjort ved å løpe fortere, samt øke maratontillegget.

Konkurranser

Å legge inn noen konkurranser underveis er artig og motiverende. Men stort sett ble disse betraktet som ren trening, der jeg rett og slett bytta ut ei av ukas hardøkter, uten annen oppladning. For eksempel løp jeg NM terrengløp (10km) et par uker før maraton, der jeg etterpå bytta sko og løp noen kilometer til i maratonfart. Eneste konkurransen jeg lada opp til var NM halvmaraton tidlig september, der uka før ble kjørt med meget redusert mengde, og uka etter bestod av stort sett rolig løping (restitusjon)

Drikketrening

På maksløp maraton møter man garantert veggen om man ikke inntar drikke/næring underveis, og denne smellen blir tilnærmet total. De som ikke er vant til det bør trene på dette på forhånd, både for å venne kroppen til å håndtere samt gjøre nytte av næring underveis, og for å innøve teknikk. Jeg selv la inn drikketrening på flere av mine økter.

Næring og restitusjon

For å sette i gang restitusjonen så raskt som mulig så bør man helt klart få i seg litt rask næring etter hardøkta (egentlig etter alle økter). Ala sjokomelk+banan umiddelbart etter hardøkta (FØR dusj), og et måltid etter dusj.

Ei vanlig treningsuke

Uka må selvfølgelig tilpasses hver enkelts livssituasjon, men følgende inndeling har funket godt for meg:
Mandager: restitusjonsdag, 2 korte roligøkter (evt annet opplegg på kveld)
Tirsdager: kortintervaller + maratontillegg
Onsdager: dobbeløkt, der økt 2 har vært litt lengre
Torsdager: langintervaller
Fredager: litt ekstra lang roligtur istedet for dobbeløkt
Lørdager: hurtig langkjør
Søndager: dobbeløkt, med ekstra lang økt nr 2, ala ca 20km
Dette var regelen, men det var også mange unntak, sånn som det gjerne blir for oss som drive med idrett som «godt voksen» (=forpliktelser). Etter halvmaraton gikk ukene tilnærmet som planlagt.
Varierte den ukentlige treningsmengden ut i fra hvor tøffe hardøktene var.

2015 vs 2016

Jeg løp altså mye i fjor høst også! Men jeg har endret litt på sammensetninga. Ei standarduke i fjor hadde ei langintervalløkt, ei langtempoøkt ala en time i maratonfart og ei langtempoøkt ala 20km i 4-fart. I år bytta jeg altså ut ei langtempoøkt med kortintervalløkt (inkl maratontillegg). I tillegg hadde jeg mer fokus på at «roligøktene» skulle ha en viss kvalitet. Og jeg endra litt på rekkefølge på økter for bedre balanse i belastninga.

Sosialt

Sist, men ikke minst, løpemiljø er faktisk veldig viktig. Vil rette en stor takk til Ole Kristian, Øyvind og Lars Ole for selskap på mange økter utover høsten! Selv om vi trener på ulike nivå så har jeg hatt godt utbytte av det, kanskje spesielt mentalt, men også det at jeg føler jeg blir mer skjerpet og disiplinert når jeg har andre i rundt meg.

Og finalen, som alle sikkert har fått med seg, Venice Marathon 😀

Sesongfinale i Venezia

Fins det bedre måter å feire bursdag på enn å løpe maraton i Venezia? Det gir i hvert fall en opplevelse man vil huske til evig tid! Slik ble altså min 42. bursdag; en sesongfinale i løpeskoa.

Hvorfor akkurat Venezia? Vel det var i hvert fall enkelt å overtale Sølvi til å bli med på tur 😀 Og det virket vel mer eksotisk enn for eksempel Amsterdam eller Frankfurt, som var alternativene på denne tiden av høsten.

Dette løpet ble soleklart min sterkeste løpsopplevelse ever. Vel verdt å skrive en blogg om. Både for min egen del for å drømme meg tilbake, men også for å inspirere flere til å sette skikkelig hårete mål og jobbe mot. Her snakker vi vannvittig idrettsglede.

Venice Marathon

Selve løpet starter i tettstedet Stra, en liten landsby ca 25 km vest for bykjernen i Venezia. Startområdet er rimelig spektakulært plassert, like utenfor Villa Pisani.

Vi løper ned langs elva Brenta, som passerer en rekke små landsbyer på sin vei ned til Mestre. Løypa tar ei sløyfe rundt parken Parco San Giuliano før vi endelig tar Liberta-broa over til Venezia.

Ruta går videre langs sjøkanten på sørsiden av byen, passerer Grand Canal, innom Markusplassen, og til mål ca en kilometer lenger øst, like ved byens kjente Arsenale. Her er oversiktsbilde over ruta inni byen:

Hele løypa ser ganske nøyaktig slik ut:

Småbroer

I bykjernen av Venezia skal man passere ganske mange kanaler. Broene over kanalene består av trapper opp og ned på begge sider. Her har arrangøren satt opp ramper for at løperne skulle slippe å løpe i trapper. Opp:

… og ned igjen:

Egen bro over Grand Canal

Faktisk bygger arrangøren egen bro over byens største kanal Grand Canal. Den er 150 meter lang, settes opp dagen før, og rives kvelden etter. Ganske rått!

Mer info om løpet finnes på nettsiden http://www.venicemarathon.it/en/venicemarathon.

Pre-race jogg

For å holde føttene fit for fight før løpet (og kanskje spesielt for å få reisen ut av føttene) tok jeg en morgenjogg for å hente startnummeret. Løp ut tidlig for å få mest mulig ut av dagen. Utdeling av startnummer foregikk inni San Guilano park i Mestre. Her var det satt opp et midlertidig kjøpesenter bestående av mange leverandører av løpsutstyr. Dundrende musikk med speaker. Gøy, men jeg hadde ikke tid så jeg plukket opp startnummer og løp tilbake.

Turist

Man kan jo ikke dra til Venezia uten å være litt turist. Jeg og Sølvi tok trikken ut til Piazzale Roma og subbet rundt omkring i byens smug og kanaler. Må si Venezia er en veldig fascinerende by. Det er omtrent som å gå rundt i et digert museum fra middelalderen. Eneste som ødelegger glansen er vel … tja… turistene. Av det slaget som står på broene og sperrer veien ved å ta uendelig med selfies. DET gjorde vel vi også 😀

Dagens diett var selvfølgelig pizza til lunch og pasta til middag. Vin ble derimot spart til «afterrun».

Forventninger

Målet var såklart tid under 2.40. Selvtilliten var på topp etter bemerkelsesverdige gode løp og treninger utover høsten. Pers og (klassevis) gull på NM halvmaraton i Trondheim. Uventet nær pers på 10km da jeg deltok på NM terrengløp i Rindal, midt i høstens hardeste treningsperiode, uten oppladning. Faktisk byttet jeg sko etter løpet og løp 7,5 km til i maratonfart. Har hatt mange økter som har vært vesentlig bedre enn noengang før. Bestemte meg for å gå ut i fart rundt 3.40 – 3.45 min/km.

Før start

Normalt har jeg før-løp-rutinene klart helt ut til fingerspissene. Men her var det så mye x-faktorer og parametre at jeg måtte lage meg en PLAN.

Fra Mestre (der vi bodde første 2 døgn) var det satt opp busser til startområdet i Stra.

Fulgte planen nesten til punkt og prikke. Klargjøring av drikkebelte, oppvarming, do, smøring av gnagsårutsatte områder, pakke og sende bag til transport til mål. På med klubbsinglet og konkurransesko (Adidas Adios3). Gikk inn til startpulja mi. Småjogget litt for å holde varmen.

15 min til start. Speaker babler mye på italiensk. Innimellom jubel blandt deltakerne. Jeg jublet med for syns skyld. Vanvittig spent. Nesten kvalm. Snakk om nerver. Gledet meg likevel veldig til å komme i gang. Ting føles mye bedre da.

Umulig å vite noe som helst om de man sto sammen med på startstrek. Man må bare stole på egen magefølelse og kjøre sitt eget løp.

Da går starten!

Etter litt trengsel i starten fant jeg en OK rytme og OK selskap. La meg bak en som så potent ut, og som løp teknisk veldig godt. Skikkelig herlig å komme i gang. Jeg løp så billig som mulig i fart rundt 3.35-3.40 min/km og følte det gikk greit. Ifølge resultatlisten het han Gianmaria.

Vi ble tatt igjen av en løper fra Japan, og dannet dermed en trekløver som byttet litt på å ligge i front. Syntes det gikk rimelig smertefritt. Kilometrene gikk unna. Mila ble passert på 36.34. Litt raskere enn målfarten, men følelsen var veldig god.

«Bravi!»

Italienerne er innmari god på å lage liv og røre! «Bravi» ropt ut overalt. Litt ekstra kult var det med suggerende liveband overalt i løypa! Digget musikken ved passeringen av hvert band, med div luftgitar og rocketegn, til jubel blant publikum i rundt, som gav et lite andrenalinkick tilbake som jeg plukket med meg videre 😀

Jeg «tatoverte» norsk flagg på skuldre og føtter, først og fremst for å flagge at jeg var norsk til eventuelt andre nordmenn i startpulja, men dette var jo en detalj også mange publikum snappet med seg, og som gav litt ekstra oppmerksomhet, artig!

Min trekløver ble snart innhentet av en pulje med flere løpere, som var ledet av Thomas. Her var også en av Italias beste kvinnelige maratonløpere, Ivana. La meg bak, og syntes det var kjempestas med masse løpere rundt meg. Ting går veldig lettere da.

Men Thomas dro med seg Ivana og seg sakte men sikkert fra pulja. Jeg måtte ta et valg. Bli igjen? Bli med? Tok en sjanse og fulgte etter de 2. Dette var vel det mest skjebnesvangre valget underveis, for her lå farten helt på grensen av hva som var behagelig. Fulgte dem nesten til Mestre, men lot de dra ved ca 18km. Syntes dette var litt i overkant. Dermed gjorde jeg det jeg pleier å gjøre på lange løp: løp alene…

Kilometertidene gikk litt opp. La meg på det som var min opprinnelige plan, mellom 3.40-3.45 min/km. Passering halvmaraton på 01:17:48. Allerede her skjønte jeg at «sub 2.40» skulle gå lett i dag. Og Thomas/Ivana var ikke lenger fram enn at jeg hadde de i syne. Viktig for motivasjonen.

Drikkestasjoner

Siden jeg leste at arrangøren stilte med kun vann på de første 15 kilometrene, og energidrikke først ved 20 km, så bestemte jeg meg for at det var helt nødvendig med egne løsninger på energiinntak underveis.

Jeg gikk for squeeze-gel, som de selger f.eks. hos Løplabbet. Jeg fulgte produsentens anbefalinger slavisk; en gel per 20-30min innsats, sammen med vann jeg plukket opp på drikkestasjonene. Det viste seg at det fungerte helt utmerket. Jeg gikk ikke tom for energi. At ting gikk litt tregere på slutten handlet nok mer om smadret muskulatur.

Her er jeg, løpende i parken, like før drikkestasjon ved 30 km, med en squeeze-gel i handa. Siden vann ble utlevert i plastflasker gikk drikkinga utrolig glatt.

A run in the park

Løypebeskrivelsen til arrangøren omtalte 3-4 motbakker i løpet av turen. Jeg som bor i Norge, og er vant til norske forhold, gliste litt over disse bakkene. Det var ikke akkurat noen monsterbakke ala Tour de ski. Her er en av de, faktisk den bratteste bakken, over ei bro inn til parken San Guilano:

I parken var det herlig å løpe. Mye folk, mye liv. Føttene fungerte fortsatt helt utmerket. Passerte drikkestasjon ved 30 km. Tid: 1:51:18.

Arrangøren har satt opp pitstop med opplegg for å reparere ødelagte føtter. Massasje og taping av gnagsår. Kult! 😀 Men heldigvis kunne jeg løpe lett forbi. Og de som slapp å stresse med tida kunne forsyne seg med både frukt, kaker, energy bars o.l.

Liberto-brua

Ble tatt igjen av Gianmaria ved slutten av parken. Han ble fulgt av Francesco, og jeg bet meg fast. Her fikk jeg god hjelp over Liberta-broa, som er veldig vindutsatt. Samtidig går brua 4 km beint fram. Ganske vannvittig å se så langt! Det å løpe i felt her betyr utrolig mye. Syntes det gikk fort nok, men alternativene var; slite for å henge på, eller bruke like mye krefter og løpe et minutt saktere alene. Jeg valgte det første. Her ligger Francesco i front, med Gianmaria og meg like bak:

Francesco falt av når vi nærmet oss øya. Og jeg slapp Gianmaria når vi kom på land. Da var det greit å løpe alene. Imidlertid fikk jeg et gjensyn med Thomas, som da hadde sluppet Ivana, og passerte han ved ca 38km.

Venezia

YES, endelig ankommet byen. Kun desserten som gjensto.

Ble tatt igjen av russer. «Come on» sa han og pekte på ryggen. Hyggelig gest, men her gikk det unna i fart rundt 3.30-3.35, og da vi snakker gjerne om parkering, for meg som subbet rundt i 3.50 min/km. Kjente nesten lufttrykket idet han passerte. Det er mange måter å løpe maraton på. Han startet første halvdel på 1.19.50, og løp den tøffeste halvdelen 4 minutter fortere. Kan jo forstå hva som er morsomst, av å gønne på fra start og gå på en sprekk, eller å åpne bedagelig og glise rått over alle man parkerer på slutten. Jeg ser absolutt humoren i det.

Farten min har altså dalt litt, men jeg passerte fortsatt løpere som hadde det veldig veldig mye verre enn meg selv.

De siste 3 kilometrene gikk langs sørkanten av byen. Ganske så spektakulær avslutning! Men det var også veldig utfordrende. Ikke bare fordi vi snakker om de 3 siste kilometre av 42,2, men vi skulle her passere hele 14 broer. Hver bro hadde noen høydemetre opp og ned igjen. Rampene som var satt opp av arrangøren var greie de, men med ødelagt muskulatur tapte jeg nok i snitt 3-4 sek per bropassering. Heldigvis hadde jeg mye å gå på i forhold til målet mitt. Her er forresten bilde tatt fra broa over Grand Canal:

Når man er i venezia så kan man ikke unngå å ta turen innom Markusplassen. Det gjaldt også maraton. Veldig mange publikum var samlet rundt sløyfa rundt plassen. Må vel innrømme jeg så veldig lite på de mektige byggverkene her.. Bilde med Markuskirka i bakgrunnen:

Etter mange «bravi!» og broer nærmet jeg meg mål. Hva gjør en som ikke kan å spurte? Vrenger ansiktet! Om det ikke er nok, så skytes øynene fram.

Mål! Det jeg føler her, og det jeg føler neste time, er jammen ikke lett å forklare med ord!

Etterspill

Speaker ropte ut below 2.40. Takk, det var bekreftelsen jeg trengte. Dermed var det på sin plass med et bittelite sammenbrudd med snørr og tårer. Og plutselig sto jeg der innpakket i plastikk med deltakermedaljen rundt halsen, klar for bildetaking.

Sjanglet meg videre. Tok imot en pose med frukt, kjeks, kaker, diverse drikke osv. og fikk gjensyn med bagen min. Traff Gianmaria, vekslet noen ord, takket hverandre for følget. Har søkt han opp etterpå på internett, og det viser seg at han er en svært god triatlet.

Ble pushet framover av personalet. Samlebåndet måtte gli, og ikke kile seg fast. Her skulle det tas imot løpere på løpende bånd, bokstavelig talt. Jeg så sikkert rimelig herja ut, for flere spurte «are you okay??». Jeg mumlet «yes yes just happy», ett eller annet. Det rant fortsatt fra nese og øyne. Snublet meg videre til en benk i en park. Jeg går sikkert mer elegant med >3 i promille. Musklene har fått grundig rundjuling.

Fisket fram mobilen fra bagen, ringte Sølvi. Jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å i hele tatt klare å snakke. Hun har fått oppdraget med å ta med seg og all bagasje inn til Venezia, trille koffert gjennom halve byen, sjekke inn på nytt hotell og møte meg ved målgang. Det var hennes maratonøkt for dagen. Hun var straks ved hotellet. OK, jeg hadde litt tid for meg selv.

Forsynte meg grovt fra posen, følte meg litt bedre. Brukte et minutt på å reise meg opp. Småsubbet retning Markusplassen. Stoppet på ei bro, tok selfie (som alle andre turister):

Eller kanskje ikke helt som alle andre turister. Jeg hadde løpt maraton og tatt pers med over 8 minutter. Offentlig tid ble 2.38.04. Det holdt til 17.plass blant alle menn og 3.plass i min klasse. Beste nordmann. Komplett resultatliste ligger HER, og mine kilometertider finnes i treningsdagboka.

Følelsesmessig kaos. Enorm glede over å endelig gruse mitt hårete mål. Blandet med litt lettelse. Men også en viss vemodighet og tomhet.

#girmæpåtopp

For jeg hadde bestemt meg i høst om at dette skulle være min siste satsing på gode tider i løpeskoa.

Sålenge jeg har drevet med løping så har jeg hatt «sub 2.40» på maraton som mål. Etter «sub 3» i 2009 skulle jeg ikke løpe maraton før jeg var klar for dette. Og målet har vært såpass hårete at jeg ikke har hatt sjans. Stort sett har småskader hindret meg i å trene så mye som kreves.

Jeg gjorde et ærlig forsøk i Trondheim i fjor høst, men var både for svak og for uheldig med løpsopplegget, og løp inn til 2.46.30. Da var jeg egentlig inneforstått med at mitt hårete mål var utenfor rekkevidde av det jeg hadde mulighet til.

Men med en veldig god vårsesong, avsluttet med ekstrem toleranse for mye løping i god fart under St.Olavsloppet, sperret jeg øynene opp for ny maratonmulighet til høsten. Tenkte uansett jeg skulle delta på høstens NM halvmaraton + NM terrengløp, siden dette skulle foregå i umiddelbar nærhet.

Etter sommerferien testet jeg dermed ut et par uker med tiltenkt maratontrening. Følte kroppen gav meg den responsen jeg ønsket. Da bestemte jeg meg. Jeg skulle jeg gå «all in» med full satsing til ny maraton. Nå skulle det gjøres SKIKKELIG.

Med satsing mener jeg det ligger ofring bak. Da måtte løpinga komme i første rekke, mer enn noengang. Satte opp en 3-måneders plan jeg har holdt nesten til punkt og prikke. Har gjort prioriteringer jeg har følt på som ubehagelig. Det er ikke lett å satse for fullt på idrett når man har full jobb, familie og verv med ansvar.

Full treningsdagbok ligger ute hos Jogg.

Det som har kostet meg aller mest er tapet av det generelle overskuddet. Det har vært svært krevende å restituere seg godt mellom øktene. Jeg har gått og vært sliten i 3 måneder. Dette er ting som går utover livet ellers, egentlig mye mer enn selve treningstiden.

Når jeg gikk inn for dette så var det med tanke på at dette var siste gang. Jeg skulle ikke gjøre flere forsøk. Og dette har nok vært grunnmotoren for det kjøret jeg gjort i høst. Det var Nå eller ALDRI.

Så når jeg nå løp i mål under 2.40, så markerte dette også slutten på en hobby jeg har brukt veldig mye tid på gjennom 8 år.

Derfor fikk jeg en rimelig sterk reaksjon. Mange tanker surret gjennom hodet der jeg haltet videre langs promenaden retning Markusplassen. Både ekstrem glede, men også vemodighet. Thats all. Det var det. På tide å bruke mer tid på andre ting, og trene for mosjonen sin del. Om jeg løper maraton igjen så blir jeg kanskje en av de som bruker tid på pitstop ved 3 mil, og forsyner meg grovt med godsaker som foreligger underveis.

Selvsagt skal jeg ikke slutte å løpe. DET kommer jeg nok alltid til å gjøre, sålenge føttene er i stand til det. Men jakten på gode tider, den tiden er forbi.

Jeg ville slettes ikke vært denne høsten foruten. Det har vært en fantastisk følelse underveis å kjenne på hvordan kroppen har respondert på treninga. Følelsen av å løpe helt uanstrengt i (relativt) høy fart er ubetalelig. Det har vært en reise med en sterk finale.

Når det gjelder selfies, så trenger man jo ikke å ta disse selv, det er egentlig bare å stille på maraton, så fikser arrangøren massevis av selfies for deg! 😀

Løpetur i Berlin

Joggesko er alltid med i bagasjen når jeg drar på tur. Løping er en fantastisk flott måte å oppdage nærområdet på. Denne gangen bar det til Berlin, sammen med samboer og svoger med følge.

Vi etablerte basecamp på Holiday Inn Express Berlin City Centre, en drøy kilometer sør for Brandenburger Tor. Et ypperlig utgangspunkt for å oppdage Berlin.

Berlin er en by med en mørk historie bak seg. Selv om byen i dag framstår som flott og moderne så finner vi overalt henvisninger til hendelser siste 70 år. Holocoust-minnesmerke, førerbunkersen, berlinmuren, «checkpoint charlie», små minnesplaketter på fortauer som forteller om jøder i nabolaget som ble deportert til utryddelsesleirer. Innimellom blir man litt satt ut.

Det er klart at når man reiser på tur i lag så er det et poeng at man skal være tilstede. Dermed ble løpeturene lagt til tidlig morgen. Kanskje like greit denne gangen siden temperaturen på dagtid var rundt 30 grader!

Når jeg løper ut på nye steder så er jeg turist. Jeg legger bort tanker om puls og treningsmål. Viktig å forberede seg godt for å få mest mulig ut av turen. Vanskelig prioritering, man får ikke med seg alt!

Fredag
Våkna like før 0700, spiste en sjokolade og løp ut ca 0730. Gruelig tidlig når man er på tur! Men perfekt temperatur (18 grader) og skyfri himmel. Et herlig utgangspunkt. Første mål var en løpebane jeg oppdaga på kartet, drøyt 2 km sør for hotellet. Måtte bare inspisere den i tilfelle jeg fikk innmari lyst til å løpe intervaller. Og jo da, banen var flott den.

Løp samme vei tilbake (nødvendig ærend på hotellet, lite skog i Berlin…) før jeg satte kursen mot dagens hovedmål: Tiergarten. En gigantisk park midt i byen. Helt klart et must om man har med joggeskoa til Berlin! Her finnes skjulte og åpenlyste høydepunkter på rekke og rad. Statuer. Grusbelagte stier. Den ikoniske Seierssøylen midt i parken. Kanalen på nordsida. Englischer Garten. Riksdagsbygningen. Brandenburger Tor. Holocaust-minnesmerket.

Park ved løpebanen

Løpebaner må jo ha lekeplasser

Slike forhold frister vel enhver løper?

Tiergarten bugnet av kunst. Legg forøvrig merke til det grønne vannet…

Seierssøylen

Engelske hagen

Flott ved kanalen

Merkels kontor?

Riksdagsbygningen

Brandenburger Tor

Riksdagsbygningen

Må vel bare innrømme at GPS’en på mobilen ble brukt flittig. Orienteringssansen er så som så. Og jeg oppdaget ganske fort at man bør unngå hovedveiene, for det ble mye stopp og venting på grønt lys.

Kart over turen finnes her: http://jogg.se/Traning/Pass.aspx?id=12563622

Lørdag
Samme tid, nytt mål. Istedet for sjokolade valgte jeg en kort frokost før avreise, og slappet av en halvtime.

Hotellet lå like nord for en elvekanal. Så på kartet at den ledet forbi flere interessante mål, så da var valget enkelt. Jeg fulgte elvepromenaden. Og det angrer jeg ikke på. Innbydende grusbelagte gangveier, flotte trær, fredelig, flott opparbeidet område. Et mål i seg selv. Og det ble rimelig enkelt å navigere.

Første store highlight var East side gallery: https://no.wikipedia.org/wiki/East_Side_Gallery. Omtalt som den lengste gjenlevende delen av Berlin-muren. Flott prydet med gatekunst. Om man vil oppleve Berlin-muren så er dette stedet å gjøre det på. Løp langs baksiden av muren ved elva. Ironisk nok kom jeg til et inngjerdet område, som gjorde at jeg måtte snu og løpe ganske langt tilbake. Fikk et kort kort innblikk i hvordan det opplevdes å være bak muren 🙂

Neste mål på turen var det innmari høye fjernsynstårnet (https://no.wikipedia.org/wiki/Berlins_fjernsynst%C3%A5rn) ved Alexander Platz. Bygd av kommunistregimet som et ikon for Øst-Tyskland. Faktisk et av Europas høyeste konstruksjoner, med sine 368 meter. Jo da, et høyt bygg, men mer interessant har det vel vært å være oppi det 🙂 DET får bli en annen gang. Nå begynte tida å gå fra meg, så jeg måtte snu nesen hjemover.

Når man først er i området så må man jo løpe innom museumsøya. Her finner vi ulike ikoniske byggverk som nå er museum med ulike tema. Og det første man møter er Berlinerdomen (https://no.wikipedia.org/wiki/Berliner_Dom). Ei innmari flott kirke. Også her er det muligheter for å bestige tårnet, men sånt koster jo euro, og det passer kanskje dårlig med en gjennomsvett kropp å gå inn der 🙂

På veien tilbake til hotellet passerte jeg Gendarmenmarkt, en flott plass om omgis av Deutcherdomen (https://no.wikipedia.org/wiki/Deutscher_Dom), Französischer Dom (https://no.wikipedia.org/wiki/Franz%C3%B6sischer_Dom) og Schauspielhaus (https://en.wikipedia.org/wiki/Konzerthaus_Berlin). Absolutt verdt et besøk.

Løp langs kanalen

På vei over brua til East side gallery

East side gallery

Berlinermuren ja

Fjernsynstårnet

St. Marienkirche

Berlinerdomen til høyre

Berlinerdomen

Gendarmenmarkt, med flotte bygg i rundt

Kart over turen: http://jogg.se/Traning/Pass.aspx?id=12563645

2 flotte turer med godt innhold! Men Berlin er på ingen måte gjennomløpt, massevis av upløyet mark enda. Forøvrig går Berlin Marathon av stabelen i disse dager. Et av verdens største maratonløp. Det får bli en annen gang. Maraton skal løpes senere i høst. I Venezia, 23. oktober.

Trondheim halvmaraton 2016

Må si det var snakk om både gåsehud og blanke øyne når jeg endelig klarte å få ut potensialet mitt på ett løp, under helgas NM halvmaraton i Trondheim! Det er lenge siden jeg VIRKELIG har vært fornøyd med egen innsats, det har stort sett vært bare «OK» og «GREIT NOK», selv om jeg har følt meg bra på trening. Det er nesten sånn at jeg må gå helt tilbake til 2012 at jeg hadde i nærheten av samme følelse.

Det å stå ut distansen på halvmaraton, der jeg kunne presse jevnt i god fart nesten hele veien, var en helt rå følelse. Kanskje mitt beste løp ever. Pers med 2 minutter på distansen.

Det var ikke gitt at det skulle gå sånn. Startet uka med halsvondt på mandag. Var såpass tett på tirsdag at jeg tok helt treningsfri. Onsdagens halvharde «utblåsningsøkt» foregikk med for høy puls i forhold til innsats, siden luftveiene ikke fungerte som de skulle. Samme kan sies om torsdagens roligtur. Tok derfor helt treningsfri på fredag også. Det gir litt uggen følelse og usikkerhet i forkant av et løp man har trent i lang tid mot. Var ikke 100% frisk lørdag morgen heller, men føttene var innmari gode etter ei uke med minimalt med løping.

Værforholdene var helt perfekt. Oppholds, rundt 14 grader, fuktig luft, svært lite vind. Beslutta før start at jeg ikke skulle drikke underveis. Halvmaraton er i så måte litt i grenseland. Men det er utrolig befriende å slippe. Drikke underveis er stress. Har det vært varmere så har man vel vært nødt.

Studerte påmeldingslista nøye på forhånd. Viktig for å vite ca hvem som kommer til å løpe i nogenlunde samme fart. Har vært såpass lenge i dette gamet at jeg visste at MANGE løper langt over evne i starten, og man må ha skyggelapper og kjøre kontrollert etter egen plan. Har man jevne løpere i rundt så presterer man mye bedre.

Traff Terje like før start. Vi avtalte at vi skulle følges. Utgangspunktet var jevn fart rundt 3.30-3.35 min/km.

Starten gikk vel som frykta. Mange blåste ut i veldig høy fart. Gløtta på klokka og var skeptisk når den innimellom sa 3.15-fart. Første km gikk på 3.20, men dette i lett terreng. Vi bytta litt på å dra i starten. Plukket mange løpere som har hatt litt for frisk åpning. Jeg tok føringa og henta inn Jan Olav like før første drikkestasjon. Han var blant de jeg tenkte jeg kunne løpe nogenlunde jevnt med. Og trekløver ble ganske snart firkløver. En til slo følge med oss.

Jan Olav løp såpass hardt at jeg lenge hadde mer enn nok med å henge på. Terje dro lasset innimellom. Første mila gikk nesten like fort som når jeg løp 10km tidligere i august, og det sier sitt om at jeg lå helt på grensa for egen kapasitet…

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Ved drikkestasjon på 13 km så følte jeg at det var min tur til å gå i front. Og det ble naturlig sånn siden de andre tok seg litt drikke. Fikk «dratt ut» steget litt mer enn når jeg lå bak i feltet, så farten ble kanskje litt høyere, uten at det var tiltenkt. Merka at jeg seg i fra gruppa mi. Jeg har nok hatt en litt billigere reise enn de som har gjort drajobben til nå. Strekket fra drikkestasjon og opp til trikkestallen er også litt krevende, i hvert fall på 2.runden, og det gjorde også sitt til at en fartsøkning her kosta litt for mye for de som har bidratt mest fra før. Litt dårlig samvittighet kanskje.

Men dårlig samvittighet ble fort bytta ut med blod på tann når jeg så Lars (min soleklare favoritt i min klasse) i det fjerne ved 15 km. Kunne det bli gull? Jo da, jeg nærma meg sakte men sikkert, og passerte han ved 17km. Da var det ikke noe å spare på, og kjørte det jeg kunne. Gikk litt tom etter 19km. Nedoverbakken ned til marinen var som vanlig helt pyton. Blytungt å løpe langs elva, men det holdt helt inn. Snakk om herlig løp! 1.14.39, gull i nm klasse 40-44år. Riktignok 9 min saktere enn vinneren, og 17 som løp fortere enn meg, men som 42-åring må jeg settes i riktig bås. Toppidrettstoget mitt gikk nok egentlig før jeg starta med løping 😛

Har egentlig mye å takke Terje og Jan Olav for, jeg fikk slep i en viktig del av løpet, og dermed en sterkt medvirkende årsak til at jeg hadde litt krutt igjen når slitet virkelig starta. Takk for offensiv løping og godt følge!

Resultater: http://live.eqtiming.no/23766#result:80200-253389-912670-1-1-

Drikke venta jeg derimot med til kvelds. Starta med litt brunt oppe på Lundåsen, før jeg testa ulike farger og varianter på ulike drikkestasjoner nede i midt-byen utover til senkvelds, sammen med Gaute og Marianne (med venninner). Kjente stigende form underveis, men mangla vel litt trening på dette så utholdenheten min her var litt skuffende. Her har jeg en jobb å gjøre seinere i høst.

Nå går tankene til Venezia maraton 23. oktober. Motivasjonen på topp etter helgas løp.

For spesielt interesserte, så ligger treninga mi åpent på nett: http://jogg.se/Traning/Tdbok.aspx?anvid=110142

7 tips til smertefri løping!

Heldigvis er vi løpere svært sjelden ofre for akutte skader. For oss handler det som regel om overbelastning over tid. Som regel får man litt forvarsel. Gjerne etter å ha vært litt overivrig.
Det er nok umulig å gardere seg 100% mot løperelaterte skader. Likevel kan man ta noen grep for å redusere risikoen.

Kjekt å ha sko man kan variere med! 🙂

1. løpeteknikk. Løping er enkelt. Det trenger ikke nødvendigvis se pent ut, og det er selvfølgelig helt greit. Det er bare en ting man bør definitivt prøve å unngå; brems/stem i nedtråkket. Det er dette løpeteknikk handler om. Man skal i minst mulig grad ta i mot/bremse kroppsvekta når vi tråkker ned, men heller ha fokuset på å skyve kroppen framover tvert man får bakkekontakt. Da reduseres belastninga på knær/hofter vesentlig. Det er mange små tiltak, som egentlig handler om det samme. «Hofta fram» når vi løper, og øke stegfrekvensen, så tråkker vi nødvendigvis ned bedre under kroppens tyngdepunkt (noe som gir mindre brems). God holdning i overkroppen, god armbruk som går i løpsretningen, samt unngå rotasjoner i overkroppen, så føles det mer naturlig med høyere stegfrekvens og «hofta fram». Har man fokus på disse tingene, så vil det være positivt både mht fart og belastning. De beste løperne bruker hele nedtråkket til framdrift, nærmest som at de «padler» med tåball.

2. variasjon i underlaget. Det tar nok lang tid å venne kroppen til MYE løping på hard asfalt, og for de aller fleste vil dette egentlig være ganske meningsløst også, med mindre man har tanker om knallgode tider på lange løp. Mengder på myke grusveier, stier, myr, fjell, det er tingen. Vil man løpe etter vei så er grusen uti veiskuldra meget skånsom.

3. unngå for mye løping på veldig kuperte veier. Bakker kan jo være motiverende, både opp og ned, men nedoverbakkeløping er svært skadeutsatt.

4. varier sko. Det er kanskje ikke alle forunt å ha løpesko til enhver anledning, men et par-tre par sko som går i en rotasjon er sunt for skadefri løping. Gjerne varier med sko med ulik profil. Alt til sin tid. Sko med mye demping til mengdetrening. Lette sko når det skal settes fart (=intervalltrening, konkurranser). Terrengløpesko når man skal ut i myra og fjellet. I terrenget er feste viktigste egenskap, man skal stole på skoa. Goretex er IKKE noe tema, det gjør skoa unødvendig stive og tette. Har man disse 3 skotypene så er man innmari godt i gang 😀

5. vær forsiktig med veldig lange løpeturer. Selv om det er veldig greit å tøye strikken litt innimellom, så bør man unngå å gjøre dette altfor ofte, og man bør ta hensyn til dette påfølgende dager.

6. gradvis progresjon, gradvis økning av belastning. Det er utrolig hvor tilpasningsdyktig kroppen er til ny belastning, om man tar seg tid til tilvenning, og bruker lang tid på opptrening.

7. ikke ignorer vondter. Ferske vondter leges veldig mye fortere enn ting man kjenner på over lang tid. Trenger ikke nødvendigvis kutte ut all løping, men heller justere belastninga litt. Kortere turer? Mykere underlag? Alternativ trening?

Løping i Provence

Akkurat hjemkommet etter en super 10-dagers tur til sør-Frankrike med familien. Første 7 dager i Hyeres (som ligger ved Toulon), så en dag på reisefot, før vi avsluttet med et par dager i Nice. En fantastisk reise som kunne blitt sagt mye om, men dette er jo en løpeblogg så jeg fokuserer her først og fremst på den biten.

Hyeres er kanskje ikke veldig kjent blant oss nordmenn, og det var et litt tilfeldig valg av sted, men det angret vi ikke på. Hyeres er en kommune helt i sør i den franske rivieraen, med et sentrum som tilsvarer en middels norsk by. Mye av gammelbyen stammer helt tilbake til middelalderen, og det å gå i disse trange gatene var en sterk opplevelse. Her gikk vi inni restene av et slott bygd på 1000-tallet, på toppen av et lite bratt fjell. Midt i gammelbyen fantes et intakt tårn som var en lokal kommandobase for tempelridderne. Mange av de eldgamle byggene var omgjort til boliger, og innimellom var det herlige resturanter. Stedet må oppleves!

Vi bodde på halvøya Giens. Snakk om bortgjemt perle! En ting er mange kilometer med langgrunne strender like utenfor døra. Rundt halvøya var det opparbeidet og tilrettelagt flotte stier klynget seg rundt om i eventyrlig natur. Og den lille landsbyen Giens var jo en attraksjon i seg selv; ekte fransk sjarm. Fra halvøya var det også båttransport ut til den herlige øya Porquerolles.

Selvfølgelig ble joggeskoa med på turen. Løping er fantastisk måte å oppleve nye steder på. Fikk tatt noen turer når det passet seg sånn. Tidlig om morgenen, ved soloppgang, var perfekte anledninger, selv om jeg normalt ikke er noen fan av morgenløping…

Hyeres – Giens del 1
Første løpetur ble som utgangspunkt tenkt som en tur på stranda, tidlig på morgenen, før de andre har stått opp. Løp ut til stranda, der vi var dagen før.

Perleporten? Ankomst Middelhavet.

Tilfeldigheter gjorde at jeg fant denne kyststien, omtalt som Sentier du littoral. En sti som var «hugd inn» i terrenget rundt hele halvøya.

Tilrettelagt

Innbydende, perfekt for motiverende terrrengløping i nydelig terreng. Stien var merket med gule merker. Passerte flere strender underveis.

En av flere strender underveis

Rotet litt innimellom, for det var litt tynt merket enkelte steder, men hentet meg fort inn igjen, stien gikk jo langs kystlinjen.

Utsikt mot Porquerolles

Passerte kaia der båten til Porquerolles går fra. Like ved lå en liten gammel festning.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Stien var flott tilrettelagt i forhold til de mange eiendommene langs kysten…

En av mange murer langs stien

Fortsatte helt jeg kom til det lokale sykehjemmet, før jeg snudde nesen hjemover. Drøyt 1,5 timer med meget lystbetont løping. Med det rakk jeg ca halvparten av kyststien. Greit å snu mens leken var god.

En liten nedtur var at jeg snublet i en fortauskant og knuste skjermen på mobilen..

Hyeres – strandløping
Neste dag skulle tilbringes på stranda Plage de la Badine. Da passer det godt med en oppvarmingsrunde, før man hiver seg uti det høst-kjølige Middelhavet. Løp nedover den flotte stranda som lå ved vår leilighet, og ned mot «fastlandet», før jeg snudde og løp tilbake.

Strandløping måtte jo prøves..

Løping nede ved vannkanten er jo litt sjarmerende, selv om mengden sand i skoa ble etter hvert stor, og medfølgende gnagsår røde… Nesten 7 km i 21 grader iført badeshorts gir godt grunnlag for våt fornøyelse etterpå.

Hyeres – Porquerolles
Denne øya utenfor Hyeres hadde vi store forventninger til, og forventningene ble absolutt innfridd. Det er opparbeidet flotte turiststier rundt om på øya, omgitt av furutrær og eukalyptus, og rundt omkring finner man ruiner av gamle festninger. Vi gikk ut til stranden Plage de Notre-Dame, som er omtalt som en av de aller flotteste strendene på den franske rivieraen.

Plage de Notre-Dame

Mot nordøst-spissen av øya

Jeg smuglet med meg løpeskoa, og varmet dermed opp med en løpetur ut til Fort des Medes, på øyas nordøstlige punkt. En tur med stor wow-faktor. Fantastisk flott sti, og ruinene av fortet gav et historisk sus. Rå utsikt mot øyas sørlige bratte klipper. Mot nord og øst så man en rekke småbyer. Totalt ca 6 flotte km.

På turen hjem stakk vi innom Fort des Alycastre, bygd i 1600-tallet, mellom øyas 2 store strender, angivelig for å vokte landgang på disse. Vel, invasjon av «turister» hadde sikkert annen mening den tiden enn nå….

Fort des Alycastre

Dagens eneste nedtur var at øyas innbydende resturanter ikke åpnet før 19, og siste båt til fastlandet gikk 18.30…. Om det blir flere turer hit så skal det legges inn en overnatting på øya!

Hyeres – Giens del 2
Jeg kunne jo ikke forlate Giens før jeg har løpt rundt andre del av denne kyststien. Snek meg ut før soloppgang, og la i vei i ukjent terreng, retning Madrague. Fant stien etter litt fomling hit og dit. Da var sola på vei opp. Fantastisk. Denne delen av halvøya var helt annerledes enn den siden vi bodde på. Kvassere og råere natur. Stien balanserte på kanten av bratte klipper som stupte ned i Middelhavet, og i horisonten så jeg bare hav. Litt teknisk terrengløping, men med tørt underlag så var det jo bare gøy. Tiden flyr når man har det gøy, og jeg ble etterpå forundret over at det nesten ble en 2-timers. Turen ble såklart etterfulgt av bading på stranda. I store dønninger fra havet. Stas for store og små.

Forøvrig omtales ikke kysten som Cote d’Azur uten grunn…

Den blå kysten

Nice – strandpromenade
Siste dager ble altså tilbragt i Nice. Vi overnattet på hotell på vestsiden av flyplassen Côte d’Azur, like ved sjøen. Førstevalget for en joggetur ville vært på andre siden av flyplassen, langs den flotte strandpromenaden des Anglais, men turen rundt flyplassen ville blitt for lang og rotete, så løpeturen gikk langs stranda på vestsiden.
Nok en gang, snek meg ut før soloppgang. Løp et kvarter før sola sto opp i horisonten. Rimelig flott skue… Grunn nok til å stå opp tidlig.

Soloppgang over Nice

Strandpromenaden på den siden av flyplassen har mange hindringer, og underlaget meget varierende, så jeg holdt meg på gangveien.

Disse små løpeturene er såklart bare en liten del av ferien. Likevel, det krydrer turen, man får oppleve nærområdet på en spesiell måte. Det beriker ferien mye.

Trondheim Maraton 2015

Ja, faktisk er det herlig å være ferdig med løpesesongen 2015! Og det å være med på løpefesten Trondheim Maraton er en perfekt avslutning.

Hadde 2 konkrete mål for løpet:
1. tid under 2.40, noe som betyr fart per km på ca 3.47 min/km
2. NM-medalje

Tidsmålet er veldig hårete, og et mål som har ligget i bakhodet så lenge jeg har drevet med løping. 2.3x vil være helt magisk. Men da må ALT klaffe. En medalje i min klasse 40-44år er mer innafor. Likevel, det skal løpes først, og man skal ikke bomme mye før man er ute og kjører på denne distansen.

På maratondistansen så står mye står på spill, for om man bommer her så er det ikke bare å vente et par uker og prøve igjen, etter maraton så tar det mange uker for å bygge seg opp til vanlig treningsnivå igjen. Man starter nesten på scratch. Det blir ikke aktuelt nå.

Gode forhold for løping: 10-12 grader og overskyet, med litt lett yr innimellom, men det var litt vind, spesielt langs Nidelva.

En selfie før start er på sin plass 🙂

Først litt om løpets gang. Her sto jeg på startstrek med et par av Midt-Norges råeste langdistanseløpere, samt en rekke gode tilsreisende. Da ble jeg litt tatt på senga av en litt bedagelig start.

Jepp, jeg leder NM maraton! 😛

Første 4 km, ca opp til trikkestallen, gikk med snittfart over 3.50. Tenkte at jeg kunne ikke tape mer tid i forhold til målet, så jeg rykket fram i tet og økte farten. Uten at det var særlig tilsiktet så tok jeg inn all tapt tid på neste km. Da våknet også tetfeltet, og plutselig falt jeg mellom 2 stoler, og jeg ble løpende helt alene resten av løpet. De jeg på forhånd har tenkt å følge løp litt for fort til at jeg turte å følge. De bak var allerede ristet av.

Dette er jo en av ulempene med å delta på relativt små maratonløp. Det blir for stor avstand i toppen. Men jeg prøvde å følge 3.47-planen likevel.

Passering 10,5 gikk omtrent på målfarten. Etter neste runde har jeg mistet et halvminutt ved passering halvmaraton, men det var likevel innafor. På 3.runden merket jeg kjøret for alvor. Greit nok at jeg mistet tid opp mot trikkestallen, men jeg klarte ikke utligne dette på vei ned igjen, og på vei opp mot sykehusbrua måtte jeg streve med å komme ned mot 3.50 min/km. Da gav jeg opp 2.40-drømmen. Men jeg prøvde å opprettholde ok fart likevel, og gjøre det beste ut av det. Passering 3 runder (ca 31,5km) gikk ca 1,5 min bak målet.

Passering etter 3 runder. Vinker tappert til fotografen.

Men da har halvmaraton-feltet allerede startet. Dermed ble veldig mye sikk-sakkløping resten av løpet, med mye bruk av yttersvinger for å passere løpere. Ofte ble det nesten bråstopp. Ikke akkurat gunstig når man er innmari sliten fra før. Gps’en på klokka viste totaldistanse på 42,6km, altså flere hundre meter lenger enn maratondistansen, og halvmaratonen må ta en del av skylden for det. Dette er en svakhet med Trondheim maraton; det blir så stor forskjell på de som passerer før og etter halvmaratonstart.

Underveis var det mye liv og røre rundt løypa. Heiarop overalt. Det betyr mye.

Siste kilometer før mål..

Prøvde så godt jeg kunne å holde km-tidene under 4 min, men måtte opp på 4.10-15-fart siste kilometrene. Kom i mål på 2.46.18. Isolert sett ei god tid, men altså flere minutter saktere enn målet.

Ble godt mottatt av Tormod, Håvard og Gaute etter målgang. Veldig greit å ha kjentfolk til stede. Kan si man sliter litt med litt av hvert etter et sånt løp.

Jeg må ha sett rimelig hjelpesløs ut der jeg gikk, for jeg ble ført bort til en stand med fysioterapauter som tilbud massasje av sure legger. Jeg lot meg ikke be 2 ganger…

Massasje av sure legger 🙂

Geir gjorde også et meget godt løp. Sub3t glapp på sisterunden, men 3.04 er respektabelt. Godt fornøyde hemnværinger i Trondheim!

Glade maratonløpere, med glinsende deltakermedaljer

Drømmetiden er fortsatt en fjern drøm, men uansett, jeg fikk med meg sølvmedalje i NM, veteranklasse 40-44år. Stas. Den henger høyt! 7.plass totalt er heller ikke så verst.

Sølvmedalje i NM. Stas!

På forhånd tenker man mye på alt som kan gå galt. Magetrøbbel, blødende gnagsår, hold, kramper, vondter og den berømte veggen er vanlige problemstillinger. Heldigvis unngikk jeg det meste, og løpet foregikk forholdsvis smertefritt, bortsett fra at man blir innmari sliten selvsagt.

Maraton er nok en helt annen idrett enn det jeg har drevet med tidligere. Hva man klarer på 10km gateløp har liten betydning mot det å prestere på maraton. Man må trene annerledes, og ha fokus på dette i lang tid. Det holder ikke med et par måneders skippertak, om man ikke har dette i kroppen fra før. Man kan løpe fort på mila med maratontrening, men man faller fort gjennom på maraton uten maratonspesifikk trening. Og man må sikkert ha noen langløp i beina før man er vant til dette. Et visst talent for langløp er sikkert også greit å ha.

Resultater finnes på følgende side:
http://www.eqtiming.no/Result/?eventUID=15630

Traff mange gode løpevenner etter løpet. Da sitter praten løst. En minnerik dag! 🙂

2 dager før maraton

Yess, jeg skal løpe maraton igjen! Påmeldt NM maraton i Trondheim. 2 dager gjenstår. Da kan det passe med en blogg som handler om mine forberedelser. Passer best for spesielt interesserte. For alle andre kan det minne mer om galskap.

Jeg har løpt en maraton før. Trondheim maraton 2009. Tid: ca 2.59.30. Den gang lærte jeg at jeg aldri skulle løpe maraton igjen før jeg var forberedt til det. Og jeg skulle ikke løpe før jeg var klar for tid under 2.40. Det er såpass hårete mål at det har vært uaktuelt. Ulike skader og dårlig tid til MYE trening har satt en stopper for det. Til nå.

I vår var jeg tilnærmet skadefri, og følte jeg taklet rimelig harde treningsperioder. Under St.Olavsloppet løp jeg mer enn noensinne. Dette var et godt grunnlag å bygge videre på. Og i tillegg ble det en roligere ferie enn planlagt, så da lå ting til rette for å prøve.

Det er viktig å påpeke at dette er første sommeren der jeg har kjørt uten treningsstopp etter St.Olavsloppet i slutten av juni. Jeg har fått bygd videre på et ok grunnlag.

Allerede uka etter SOL gjorde jeg noen økter for å kartlegge form og motivasjon. Prøvde ut økter som «2 mil i 4 blank-fart», «1 time på terskel» o.l. Økter som jeg planla skulle være basis for en maratonsatsing. Veldig uvant, jeg løper nesten aldri i den farten. Det blir enten fortere eller saktere. Derfor mangler jeg litt på løpsøkonomi i den farten. Men det var ikke avskrekkende heller. Startet opp for fullt uti uke 28.

Ei typisk treningsuke, ukene 29 – 35, har vært:

mandag: 2 roligturer a 10-12 km
tirsdag: intervaller; byttet mellom 10x1000m og 6x2000m
onsdag: 2 roligturer a 10-12 km
torsdag: hurtig langtur 15-16km på terskel
fredag: 2 roligturer a 10-12 km
lørdag: hurtig langtur, 20-25km i fart rundt 4 min/km
søndag: 2 roligturer a 10-12 km
Totalt 135-155km

Betydelig mengdeøkning; i juni hadde jeg snitt på drøyt 7 mil i uka. Jeg er overraska over at dette har gått greit. Nesten uten problemer. Men juni-treninga var nok tøffere enn antall km tilsier. Av 39 økter i juni, inkl oppvarming/nedjogg, var det 18 moderat/hardøkter, hvorav 10 konkurransestarter inkl etapper på st.Olavsloppet. Under St.Olavsloppet løp jeg 6 etapper på 4 dager, totalt ca 5 mil i konkurransefart. Det er klart at dette kjøret gav godt grunnlag for en solid mengdeøkning.

En ting som er nytt for meg er dobbeløkter. Jeg merka fort at disse gav veldig god restitusjonseffekt, samtidig som at det ble mye mengde av det. Klart, det var aldri gøy å løpe tidlig på morgenen, dagen etter ei lang hardøkt, men det gjorde at restitusjonstiden ble kortet ned betydelig.

Framgang ble det, på mange måter; roligturene gikk raskere, hardøktene gikk raskere OG lengre. Jeg merka framgang fra uke til uke. Utrolig motiverende.

Kjørte 2 lange langturer i august, med omtrent samme varighet som maraton. Merka det var tøft å flette inn disse i allerede harde uker. Fikk en liten down etter de turene. Uansett tror jeg det er viktig å drøye strikken litt. Kjenne litt på hvordan det er å løpe så lenge. Dette er en annen type belastning.

For meg som var midt i maratonoppkjøring så var det en stor strek i regninga at vi fikk tidenes hetebølge i august. Flere uker med temperatur over 25 grader. De langvarige hardøktene ble nesten uutholdelige. Nattsøvnen ble nødvendigvis dårligere. Eneste lyspunkt var at jeg ble tvunget til å øve på drikke underveis på trening.

Uke 36 startet jeg litt nedtrapping. Byttet ut «en time på terskel» med en konkurranse: 10km i Støren. At denne gikk omtrent på pers (34.06) tilsier at jeg er på riktig vei. Såpass god tid midt i maratontilpasset trening lover bra.

Idet dette skrives så er det altså 2 dager igjen til det braker løs. Føler litt rastløshet etter noen dager med «lite» trening. I dag er det faktisk helt treningsfri! Første hull i dagboka siden uke 28. Men innimellom rastløshet så er det også mange tanker som surrer rundt i hodet, om alt som kan gå galt på maraton.

1. unngår jeg trøbbel med magen? Bør jeg satse på imodium??
2. tåler jeg sportsdrikken underveis?
3. klarer jeg å drikke nok?
4. takler føttene 42km i konkurransesko?
5. hva med gnagsår? Disse har en tendens til å dukke opp på utenkelige steder etter hvert…
6. er 2.40 altfor hårete mål?

Vakkert blir det ikke. Uansett, treningsjobben er gjort, det er ikke mer jeg kan gjøre. Nå får det briste eller bære.

Skovalget falt på Adidas Adizero Adios Boost2. Dette etter mye fram og tilbake. Vurderte en lettere/mer aggressiv modell, men feiget ut. Denne modellen ble brukt av regjerende maratonrekordholder. Er den rask nok for rekord, er den rask nok for meg.

Årets maratonsko!

Alle detaljer rundt treninga ligger i dagboka mi: http://svett.no/traning/tdbok.aspx?anvid=110142

St. Olavsloppet 2015

Vel hjemme etter 4 dager på landeveien. St.Olavsloppet, fra Trondheim til Østersund. 340 km fordelt på 51 etapper.

Denne gangen skal ikke dette handle om MEG, men om Kyrksæterøra IL, og vår fantastiske tur til Østersund.

Starter med litt tørre fakta.

Lag 1: 14.plass totalt av alle lag, og 6.plass i vår klasse, 1 time og 15 min raskere enn i fjor. Det er MYE!
>> resultatliste lag1

Lag 2: nr 139 av 171 lag, 98.plass i egen klasse.
>> resultatliste lag 2

Alle resultat:
http://www.st-olavsloppet.com/listorresultat/resultat-2015/

Totalt 33 løpere har vært innom våre 2 lag.

Fantastisk at vi skulle klare å lande 2 lag, det har vi ikke gjort på nesten 20 år. Og 14.plass, det tror jeg er tidenes plassering for laget.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det er mange brikker som må på plass for å få dette puslespillet til å fungere. Starter her med en takkerunde.

Takk til familien Wingan, som i tillegg til å stille med 3 gode løpere til 1.laget, med tilhørende støtteapparat (Tor Erik), ordnet med laglederbil fra HOB Verkstedssenter. Da må jeg koste på litt reklame:

Takk til min egen familie, som tålmodig har latt meg bruke UTALLIGE kvelder i vår på planleggingsarbeid, i tillegg til treningstid. Det ville vært vanskelig å få til 2 lag uten deres velvilje.

Takk til Geir, som i tillegg til å ha bidratt MYE i forhold til planlegging, både før og underveis, steppet tappert inn på 2.laget når det så som mørkest ut når det gjaldt å komme i mål. Spesielt siste dag; etter å ha løpt 2 etapper (ca 13 km) fort på 1.laget løp han gjennom 3 etapper på 2.laget. Totalt 37 km på en dag. Snakk om offervilje…

Takk til den harde kjerne på 2.laget: Åse, Ingebrigt, Lena, Mary og Kari, som ble med helt fra Trondheim til Østersund, og gjorde en voldsom laginnsats, selv når det etter hvert røynte på med slitne føtter. Takk til Håvard og Silje som kom til Åre på fredag, og hjalp oss med de tunge startetappene derfra, uten deres hjelp der ville vi ikke kommet i mål. Og mens de først var der så løp de også en ekstraetappe hver på slutten av dagen. Takk til Astrid som spårty stilte opp på en ekstra etappe på onsdag, på kort varsel pga sykdomsforfall. Takk til alle 1.lagsløperne, som steppet inn på 2.laget og gjorde en jobb der.

Stor takk også til Torstein og Ingebjørg, som nok en gang var med og hjalp oss med logistikken. Dette har blitt innmari komplisert uten deres hjelp!!!

Takk til våre gode gjesteløpere for kjempegod innsats: Ole Tom og Toralf på 1.laget, og Tor Andre Hellandsjø, Knut Ove Hellandsjø, Erik Holden og Maria Sevang på 2.laget.

Til slutt, takk til alle våre løpere, både på lag1 og lag2. De har virkelig stått på for laget, og tøyd egne grenser gang på gang. Lagfølelsen og velviljen har vært sterk. Her snakker vi vanvittig mestringsfølelse og idrettsglede.

Og når det er snakk om idrettsglede… Det må sies, at når jeg løp siste etappe inn til Østersund, og det demret for meg at dette gikk veien; at vi rodde i land 2 lag, og vi samtidig har løpt tidenes dagsetappe på 1.laget, og tidenes totalplassering, da ble det for sterk kost og det måtte tenkes i helt andre retninger for at etappen skulle fullføres. Etter målgang måtte jeg vokte mine ord nøye for at det ikke skulle bli tårevått. Fortsatt må jeg konsentrere meg for at klumpen i halsen ikke skal bli for stor.

Jeg føler enorm stolthet for lagets innsats i år. Vi har all grunn til å være stolte av laginnsatsen. Om jeg selv skal rangere egne idrettsopplevelser så havner nok denne turen på toppen. Over egne perser, egne meritter. Her har vi gjort en enorm innsats, med alt for få løpere. Det at vi ikke skulle komme i mål var aldri noe tema. Dette skulle vi klare. Det var tonen hele veien.

Det er så mange som har imponert meg, at det å trekke fram enkeltprestasjoner vil være helt meningsløst. Prestasjoner må ses i forhold til forventninger. Det er klart at vår toppidrettsutøver løp sine 2 etapper innmari fort, men det har vi vært bortskjemte med lenge.. 🙂 Men vi hadde også med flere som ikke løper til vanlig, og som sto fram og løp gjennom både 3, 4 og 5 etapper. De imponerte meg, og de imponerte seg selv. Skiungdommene har nok en gang tatt nye steg i løpeskoa. Debutant Joachim løp imponerende fort. Osv osv. Laget har overprestert.

Og det som gleder meg mest; det som gikk igjen i praten etter målgang var hvor bra dette skal bli til neste år. Vi gleder oss mye.

For meg vil denne opplevelsen sitt i lenge.

Takk for laget!

Mange bilder er lagt ut her:
http://1drv.ms/1HtYdf5

Løpetur i Krakow

Da er jeg tilbake igjen etter noen hyggelige dager i Krakow sammen med svogere og svigerinner. Gode minner, hvor kanskje det glade resturantlivet og en dyster tur til Auschwitz er det som turen vil huskes best for. Store kontraster….

Krakow er en perle av en by. Historie, arkitektur og god mat. Men, som de fleste andre steder, man bør sette seg litt inn i byen på forhånd, og legge en plan for hva man vil oppnå med turen. Tiden går fort når man vandrer rundt uten mål og mening.

For min del smuglet jeg med meg løpeskoa, og snek meg ut på løpetur tidlig mandag morgen, lenge før de andre sto opp. Løping er en fantastisk flott måte å oppleve byen på. Jeg studerte kart før avreise, og laget en plan. Om noen tenker på å gjøre det samme så vil jeg varmt anbefale min rute. Det ble en av mine flotteste løpeturer ever.

Vi bodde like i nærheten av jernbanestasjonen, så jeg tok utgangspunkt derfra. Løp gjennom gammelbyen på østsiden (med en avstikker innom den berømte markedsplassen Rynek Glowny, hvor Mariakirka står) og ned til mektige Wawel slott. Derfra fulgte jeg elva Wisla østover noen kilometer. Underveis la jeg merke til et mektig kirkespir i det fjerne. Dette måtte besøkes. Passerte så ei bru, og løp tilbake på andre sida. Tok en avstikker sånn at jeg fikk med meg kirka jeg så underveis. Søkte den opp i ettertid, og fant ut at den het St. Joseph’s Church, Podgórze. Mektig!

Fortsatte turen vestover, passerte slottet, fortsatte noen kilometer, før jeg passerte ei ny bru og løp tilbake. Ved slottet tok jeg til venstre og løp på vestsiden av gammelbyen, tilbake til utgangspunktet. Her er noen bilder jeg tok underveis.

Start ved jernbanestasjon kl 0715

Nordøst i gamlebyen

Rynek Glowny, berømt markedsplass

Mariakirken

Wawel slott

Wisla, elva som renner gjennom Krakow

Uteresturant på elva

Fantastisk å løpe langs elva!

Spiret baki der tilhører St. Joseph’s Church, Podgórze

Nok en flytende resturant..

St. Joseph’s Church, Podgórze. Uteområdet under oppgradering…

Rå utsikt mot slottet!

Rota meg borti litt hindringer….

Tilbake til slottet

Ved St.Andrew’s Church

Jernbanestasjonen igjen

Tilbake til hotellet!

Legg merke til 24h som står ved «Alchohol»-skiltet… 😛

Fint transportmiddel….

Totalt ca 18 km. Helt klart blant mine topp 10 løpeturer. Elsker løping!

Hitra halvmaraton 2015

Årets konkurransedebut ble denne gangen lagt til Hitra Maraton, hvor jeg løp halve distansen. Mitt første langløp siden 2012, og første langløp på forsesongen siden 2009. Dagens mål var satt til sub 1.20, ut i fra en tanke om å teste farten i forhold til å løpe dobbelt så langt i samme fart senere i år……

Jeg har fått trent skikkelig bra i vinter. Treningsgrunnlaget er veldig bra. Relativt skadefri også, bortsett fra et forslått ribbein (som er et resultat av akeuhell i påska). Grunnlaget er neppe godt nok for nye perser på forsommeren, til det startet jeg nok opptreninga litt for seint, men det er absolutt noe å bygge videre på.

Mengdetreninga har gått veldig bra, og med mange gode langturer i beina så turte jeg å satse på halvmaraton. Det passet egentlig veldig bra også, siden søndag og mandag sannsynligvis vil foregå uten trening.

Altså; jeg skulle løpe en halvmaraton uten noen forventninger, annet enn at jeg skulle surfe under 1.20, og eventuell bedre tid skulle oppnås kun om jeg fikk lyst til det underveis. En fin tanke. Jeg gledet meg til å komme i gang.

For å unngå å bli revet med på for tøff belastning tok jeg kun med mengdesko: Adidas Boston boost. Det er vår, og det å bli skadet NÅ vil være tragisk.

Hitra har nok ikke noen lettløpt halvmaratontrase. Flere meget krevende bakker, både opp og ned, gjør at man blir litt mørbanket. Og historisk sett så har det ikke vært veldig mange løpere under 1.20 der. Så jeg måtte belage meg på å gjøre jobben alene. Men det er greit nok når man slipper å tyne ut alt.

Faktisk fikk jeg til dels selskap i starten. En løper fulgte meg fram til ca 5 km, eller jeg hørte han i hvert fall noen sek bak. Men derfra og inn var jeg alene.

I dag var ikke dagen da det skulle surfes under 1.20. En ting er at det er årets første løp, og evnen til å tyne er ikke til stede enda. Men vindretningen var slettes ikke gunstig. Vi fikk motvinden på første halvdel av traseen, og dermed motvind i de fleste og tøffeste motbakkene. Og så fikk jeg ikke med meg at den siste kilometeren ville bli slakk motbakke. Snittfarten min før den bakken var innafor målet, men tapte et halvminutt der.

Tiden ble til slutt ca 1.20.30. Greit nok. Og som en bonus vant jeg halvmaratondistansen. Men jeg gruer meg til jeg skal doble distansen, i enda litt høyere fart….

Alltid stas å få betalt for løping…. Men synd det er så innmari sjelden det skjer! 🙂

Ny giv

Egentlig tok jeg en beslutning i høst/vinter, om at jaget etter gode tider i løpeskoa var over for min del. Motivasjonen til satsing var ikke til stede. Jeg skrev til og med en sak om dette, som skulle ut på bloggen. Den ble ikke publisert.

Men så kjente jeg på behovet for mer trening i vinter. Løpinga er min måte å mestre stressende hverdag på. Jeg merket meg at mengdeøkninga gikk veldig smertefritt. Mer smertefritt enn på flere år. Bestemte meg for å teste kroppen litt, og se hvordan kroppen responderte på store treningsmengder over tid. Nå, etter 5 uker med ca 95km i snitt, så er motivasjonen tilbake. Når løping er så smertefritt som det er nå så er det stas.

Så hvilke tanker har jeg om sesongen 2015? Vel, jeg ligger på etterskudd i forhold til mine beste år. Har således ikke tro på særlig god vårsesong. Den får bli som den blir. Jeg skal gjøre en god innsats under St.Olavsloppet, men det blir neppe noen perse-form. Skal det bli gode tider i år, må jeg dra med meg gode treningsmengder gjennom sommeren, og satse på høsten. Har et løp i tankene, men jeg velger å holde det litt åpent enda. Da må det trenes mye og godt gjennom lang tid.

Ei uke kan for min del se slik ut:
– dag1: hardt 1
– dag2: rolig
– dag3: fri
– dag4: hardt 2
– dag5: rolig
– dag6: langt
– dag7: rolig

Dvs 6 økter i uka. Målet er at ei standarduke skal bli ca 100km, hvor fordelingen blir (sånn ca) 5 økter a 15km og en langtur a 25km.

Når man trener MYE, og på kant av det man tåler, så må man ha god balanse i treninga, ellers trener man seg i senk. Jeg synes denne sammensetninga funker godt for min del. Tidligere har jeg ofte kjørt langturen dagen etter intervalløkt, men ved å ha ei roligøkt imellom så kan jeg kjøre langturen med litt mer kvalitet. Langturen er viktig.

Har stor variasjon på innhold i hardøktene, for motivasjonen sin del, men jeg har en grunntanke om at hardt1 skal ha høyest intensitet/kortest varighet (bakkeintervaller, kortintervaller, maks draglengde 1000metre), mens hardt2 skal være utelukkende terskel (langintervaller, hurtig langtur).

Dette er i hvert fall grunntanken, men ofte gjør hverdagen at ting blir forskjøvet.

Skal prøve legge ut en status av og til… Men treningsdagboka blir oppdatert daglig: http://svett.no/traning/tdbok.aspx?anvid=110142

Løpetur Tovatna

Noen løpeturen er finere enn andre. Turen fra storlidalen til Tovatna er en sånn tur. 10,5km grusvei i storslått fjellnatur.

Storlidalen ligger i Oppdal. Kjør retning Sunndalsøra, ta av mot Storli, parker ved Storli gård, nyt turen. Man kommer til Tovatna etter ca 4 km. Mektige Storsalen og Kringlehøa i bakgrunnen. Da gjenstår 6,5 herlige km til veis ende.

St. Olavsloppet 2014

Da er det absolutt på høy tid for noen etterord etter årets sommereventyr, St.Olavsloppet. En stafett, som foregikk på landeveier fra Trondheim til Åre, ei helg i månedsskiftet juni/juli. 339 km ble løpt på 4 dager.

Faktisk er dette min 6. deltakelse i denne flotte stafetten. Første 2 år for KIL, 3 år i Rindal og nå tilbake til KIL igjen. St.Olavsloppet er morsomt uansett nivå.

Foran 2014-sesongen så måtte jeg virkelig kjenne på motivasjonen for satsing. Jeg tok 3 måneder løpepause på slutten av 2013 pga prosjekt i heimen, og formen var HELT på bunnivå. Av den grunn valgte jeg å hoppe av Rindal-toget. Tenkte at det var greiere å være en av bærebjelkene i KIL enn å ligge og kjempe helt på bunn i RIL.

Med årets utgangspunkt så var nye perser totalt utenkelig. Måtte finne andre måter å motivere meg på. Konkrete målsettinger var egentlig meningsløst. Valgte å legge fokus på St.Olavsloppet. Jeg skulle gjøre en solid laginnsats, og løpe veldig mange kilometer. Det ble det ultimate målet for sesongen.

Hva har Boston, Adios, Hagio, Evo og Newton til felles? Alle er glimrende løpesko som ble med på turen! X antall singleter, løpeshortser (med splitt såklart), sikkerhetsnåler, voltarolkrem, gps, sportstape, finstas til lørdag, oversikt over etapper og høydekurver osv osv. ble pakket ned sammen med en god porsjon konkurransenerver og en viss spenning for om kroppen hang sammen helt til Østersund. Gledet meg mye og gruet meg litt, her er det snakk om skrekkblandet fryd, smerter underveis glemmes fort, mens gode minner sitter igjen. Alle mine etapper gjennom mine 5 år huskes til minste detalj, med positivt fortegn. Og etter 4 harde dager på veien blir lørdagskvelden i Østersund alltid en høydare. Dette gir alle vinterens treningstimer litt mening. Stas!

Katta i sekken. Mon tro hvem som ville blitt mest forundret, jeg med kattunger på tur, eller guttene som ikke finner igjen kattene heime?

Dag 1

Vi åpnet showet med en av stafettens yngste deltakere, Håkon, som akkurat rakk å fylle 8 før start. Få 8-åringer i landet klarer å holde 4.20-fart i 4 km!! Meget sterk prestasjon av unggutten. Jonas tok over pinnen på Lade, og løp en god etappe til Ranheim. Jan Ståle leverte varene i sin etappe til Malvik. Joakim skulle jogge gjennom etappen til Hommelvik, men tok et «stigningsløp» på en liten km i 3 blank-fart, og snittfarten bikket dermed under 4 blank.

Etter mange runder med spekulering rundt lagoppsett så ble konklusjonen at laget skulle toppes på dag2, og jeg skulle matches litt kortere på første dag. Jeg fikk etappen fra Hommelvik til Gjevingåsen. Knapt 7 km, med mange høydemeter. Siden øvrige dager skulle fylles med mye mengde for min del, var dette eneste sjanse for å blåse «all out» på en enkelt etappe. Her skulle jeg i kjelleren, lenge før jeg nådde toppen. Det skulle gjøre vondt. Jeg skulle menge meg med topplagene.

Vekslet like før Byåsen. Hørte at Byåsen-løperen prøvde å følge. Kjekt for motivasjonen, det ga fokus allerede fra første steg. Jeg åpnet så hardt jeg kunne uten å stivne. Ingen skulle få holde ryggen min gratis. Han slapp etter en liten km. Jeg tok igjen løpere hele veien. Det som kanskje er mest kjipt med denne etappen er at omtrent halvveis så kommer man over en bakketopp, hvor man ser helt inn til mål. Det ser umåtelig langt og bratt ut! I tillegg skal man løpe en del ned igjen, før man tar til med siste 100 høydemetre. Fornøyd med 7.plass totalt på etappen, siden mange lag stiller med gode løpere her.

Etter egen innsats ble det muligheter for å følge laget en stund. Ragnhild viste tydelig framgang fra tidligere år, og løp veldig godt ned til Stjørdal.

Her er Lars Ove, på en meget solid etappe fra Stjørdal til Framnes:

Lars Ove imponerte stort under hele Loppet, og løp bedre enn noen gang. På Framnes vekslet han med Lars W., som passerte vekslinga ved Steinvikholmen og løp helt til Fættenfjord. Også Håvard måtte doble sin etappe og løp til Åsen. God og knalltøff jobbing av begge. Da var det Tore sin tur.

Tore løp en habil etappe til Ronglan, til tross for at han løp halve turen med hold..

På Ronglan tok Eirik over stafettpinnen. Han løp godt på lette partier, men savnet nok en del treningsgrunnlag når det buttet litt i mot. Men vi tar han på ordet, neste år skal han ned på 3.10 igjen! For øvrig løp han sin beste etappe på siste dag, så det hjelper tydeligvis å trene 🙂

Eiriks lillebror hadde fridag, så han testet skiføret.

Pauline stilte sporty opp på sisteetappen inn til Levanger. Siste uke før loppet var preget av sykdom, og det hang nok litt i, men en helt grei etappe av 17-åringen.

Vi kom inn til en god 36.plass av alle lag. En bra dag, med tanke på at vi hadde veldig knapt med løpere. Øvrige dager var vi langt bedre stilt.

Dag2

KIL har nok for dårlig bredde til å hevde oss i toppen, spesielt på de lengste dagene, men vi satset tungt på dag 2, og toppet laget etter beste evne. En meget morsom dag, hvor vi lenge knivet med lag vi normalt ligger langt bak.

Joakim startet i Levanger. Han hadde en soleklar ulempe med at laget ikke startet samtidig med de beste lagene, så han løp alene etter en kilometer. Med litt motvind så ble det surt. Han var selv litt skuffet over egen prestasjon, men 3.15-fart i 7 km i slakk motbakke i motvind er uansett ikke å kimse av…

Vi hadde fokus på å sette riktig typer løpere på riktig plass. Joakim fikk 1.etappen for å gi laget et godt utgangspunkt. Geir er fortsatt en meget habil nedoverbakkeløper, og imponerte med 3.35-fart på etappen fra Mule til Verdal. Eirik gikk dypt i kjelleren i etappen mellom Verdal og Stiklestad. John tok over stafettpinnen i Østnesbakkene og løp til Indal med snittfart 4.19. Brynjar løper med god teknikk også der det er flatt, og taklet etappen mellom Indal og Vaterholmen meget godt med snittfart 3.41. Tore er veldig kondisjonssterk, og trives aller best når det bikker litt imot. Snittfart 3.56 er veldig bra opp bakkene fra Vaterholmen til Sul. Håvard Hatle må være innmari godt sammenskrudd for bakkeløping, for han løper omtrent like fort bratt oppover som på flatt. Snittfart 3.54 opp fra Sul til St.Olavsbrua er uforskammet fort! Ådne debuterte i St.Olavslopp-sammenheng med sisteetappen inn til Sandvika i snittfart 4.11. Bra, og enda bedre blir det med mer erfaring rundt disponering.

Vi hadde litt tynt med løpere også på dag 2. Dette løste vi ved at jeg løp mer. Så jeg startet dagen i Stiklestad, og avsluttet opp Østnesbakkene. 2 etapper som hver for seg er relativt krevende, totalt ca 12 km. 1.etappen gikk greit og kontrollert. Var veldig kupert med mye opp og ned, og tidvis dårlig underlag. 2.etappen startet med ei bratt kneik, og her vil jeg tro freshe løpere tjente et halvminutt bare på første kilometeren. Resten gikk tungt men greit. Hentet inn et lag 3 km før veksling, og det var dette som holdt motivasjonen oppe. Siste 2 km er rimelig brutal med stigning på 130 meter…

Her er Brynjar i flott stil på etappen mellom Indal og Vaterholmen.

Tore i godt driv opp til Sul.

Håvard skyter fart ut fra Sul, og holdt farten godt opp bakkene. Vi skimter Tore i bakgrunnen.

Ådne på vei inn mot mål på Sandvika.

En herlig laginnsats førte til 18.plass på dag2, og vi rykket opp til en flott 25.plass totalt.

Dag3

Da fikk vi med oss div Wingans og Aunli’s igjen, mens Joakim og Tore fikk en hviledag.

Rent løpsmessig er dette en kremdag (når det er godt vær vel og merke), med lettløpte etapper og flotte omgivelser nesten hele veien (med unntak fra startetappen..). Trafikkmessig pleier det derimot å være en kaosdag, men dette gikk veldig smertefritt denne gangen.

Lars Ove startet showet for KIL i brattbakkene opp fra Sandvika til Kalfjället. Rett og slett en knalletappe, 3.53 i snittfart på Loppets bratteste etappe er respektabelt! En utfordring med KIL er at vi har mange skiløpere, som trives best når det er litt tungt og bratt. Jonas følte seg nok litt malplassert på nedoverbakkeetappen fra fjellet, men tok det med et smil, i hvert fall utad 🙂 Ragnhild imponerte stort igjen på neste etappe fra Skalstugan – Saxån, med snittfart 4.14, i motvind, herlig!!

Jeg selv skulle altså løpe mest mulig under årets Lopp, så jeg doblet nok en gang. 7,7 + 3,6 blir 11,3km. Veldig kjip tur med sterk motvind hele veien. En ulempe når man løper kun en retning… Snittfart 3.42, tungt, dårlig løpsopplevelse. Tok heldigvis igjen noen løpere underveis. Oppvarmingen var derimot veldig positiv. Ble kjørt ut veldig tidlig, og fikk god tid til å nyte omgivelser og folkeliv. Mange hyggelige samtaler med andre løpere.

På etappen mellom Stalltjärnsgropen – Bodsjöbränna så var det Brynjars tur til å få hold. Han hadde tydelig vondt i de brutale nedoverbakkene på etappen, men bet tennene sammen og fullførte med stil.

Geir fulgte opp med solid løping ned til Staakurvan.

Ådne løp ned til Duved. Vi kommanderte «kom igjen følg på!», og han hang et stykke, men Eldar Rønning er nok litt for tøff 🙂

Berit i kjent stil mot Ängena.

John inn mot Åre. Litt snurt for at etappen var litt kortere enn angitt.. 🙂

Med meget god laginnsats kapret vi nok en plassering på totalen, og lå nå på 22.plass, av alle lag!

Dag4

På Loppets lengste dag måtte vi bruke alle tilgjengelige løpere. Tor og Pauline kom som forsterkninger fra Øra.

Vi rokerte om litt på laget, og jippi, jeg fikk langetappen mellom Mörsil, 11.6 km… Etter 3 dager med hard løping var det lite sprut under oppvarminga. Og med betydelig vind, ugunstig vindretning og en trase som er veldig utsatt for vind så gikk det mye på galgenhumor før start. Men denne gangen var det flere ting som gav motivasjon. Damelaget til Strindheim, med superveteran Fride på min etappe, startet få minutter foran. Hommelvik, med tidligere storløper Frank, vekslet like før meg. Mye å henge fingrene i altså.

Må vel si jeg undervurderte han (for meg) ukjente fyren som startet like før meg… Sånn er det med St.Olavsloppet, her kan det kry fram løpere som sjelden konkurrerer ellers. Frank (som i sin tid tok mange nm-medaljer, og har en så sterk halvmaratonpers som 1.03!) kan fortsatt løpe fort, det tok mange km før jeg hentet inn hans lille forsprang, og jeg fikk aldri mer enn 10 meters forsprang, selv om jeg virkelig prøvde… Om ikke det var nok, så løp jeg litt feil helt på slutten, jeg havnet dermed 10 meter bak, og det klarte jeg aldri å hente inn igjen. Uansett, snittfart på 3.45 min/km, i konstant nådeløs motvind, med steintunge føtter, er godkjent!

Mange løp godt denne dagen. Et kortkort sammendrag. Jonas klinket til i en etappe som passet han godt. Lars Ove tok en 4.plass i sin grusetappe med snittfart 3.30. Geir demonstrerte sine gode stayeregenskaper ved å løpe hele 15 km i snittfart under 4 min/km. Eirik viste at han fortsatt har fart i kroppen, i sin nedoverbakkeetappe. Tore holder stabilt godt nivå. Mange fler kunne blitt nevnt. En solid laginnsats!

Og her har vi Joakim med fletta, i stor fart ned mot Nälden, en etappe som han vant med snittfart under 3 blank! Det er vel tall vi aldri har sett før på KIL’s lag under St.Olavsloppet? Joakim innkasserte for øvrig 1000 svenske cash for etappeseieren…

En haug kjentfolk på vei inn til mål i Østersund.

Ådne fikk altså sjarmøretappen inn til Åre. Et godt nytt bekjentskap i Lopp-sammenheng!

Etter 4 dager med MYE løping så gjensto kun den tøffeste etappen av alle:

Man blir rimelig utladet etter noen dager på veien, men det er veldig moro, og allerede på festen etter løpet så var neste års stafett et lystig tema…

Resultater finnes her: http://www.st-olavsloppet.com/listorresultat/resultat-2014/

Til topps i storlidalen

Når jeg på lørdag så snøforholdene i fjellet, fant jeg fort ut at her var det ingen tid å miste. Årets påsketopptur måtte framskyndes. 2 uker til med varmt vårvær kunne ødelegge for mye. Lørdag kveld ble det altså tid for ruteplanlegging og klargjøring til langtur.

I påska i fjor besteg jeg Kråkvasstind sammen med Henning. Mer om den turen her: https://sodalo.wordpress.com/2013/05/28/pasketurer-i-storlidalen-del-1-krakvasstind. Når jeg etterpå studerte kartet nærmere så jeg at fjellet også kunne nås direkte fra hytta ved Åmellom. Den gang tenkte jeg ei rute gjennom Fagerlidalen og opp snøbreen ved Sandåfjellet. Etter nærmere ettersyn så jeg at en enda kulere rute ville være å gå rett på sak; bestige Storhaugen, og fortsette fra topp til topp derfra. Storhaugen, Gråfjellet, Sandåfjellet, Svorundfjellet, Kråkvasstind og Svartdalskollen. 5 av 6 topper over 1600 moh. Mektig! Jeg gledet meg voldsomt.

Studerte temperaturvarsel, beregnet bekledning, pakket lett sekk og klargjorde ski og feller. Dette MÅTTE bli bra. Her var det snakk om flere fjell jeg ikke har vært på før, heriblant superbratte Storhaugen som vi ser fra direkte fra hyttevinduet. Kjempestas.

Søndager er avreisedager fra hytta, så jeg hadde begrenset tid. Måtte komme meg ut tidlig. Ekstra utfordrende siden klokka skulle stilles en time fram, dvs. halv 9 betød egentlig halv 8.

Nedturen var enorm når utsikten fra vinduet så slik ut når jeg sto opp:

Tykkeste tåka jeg har sett i vinter. Jeg måtte bite meg i det, og fortsette rutinene; mat, smøre matpakke, bekledning osv. Ventet en ekstra halvtime uten at det hjalp i hele tatt. Intet fjell kunne bestiges under slike forhold. Men jeg bestemte meg for å dra ut, og håpet at det løsnet underveis. Jeg kunne vinne tid ved å gå gjennom Fagerlidalen, om det skulle bli nødvendig. Monterte skia på føttene, rente ned til veien, passerte ekrene på andre sida av dalen, og fortsatte langs skitraseen retning Storhaugen. Gleden var stor når jeg så at tåka lå tett bare på den ene siden av dalen. Ruta mi var klar og fin!

Full av forventninger besteg jeg Storhaugen relativt lett og greit. Riktignok var det bratt og hardt opp mot toppen, og et uhell ville være fatalt, men jeg stolte på stålkantene og fellene, og følte meg aldri utrygg.

Utsikten mot fjellene på andre sida av dalen, hvor toppene stakk opp av tåka, var ubeskrivelig flott. Her er Okla kledd i hvitt teppe:

… og så har vi Nonsfjellet rett over dalen, med Åmellomfjellet like bak, og populære Storhornet til høyre:

Gjerdhøa på andre siden av Fagerlidalen:

Storhornet:

Storhaugen består av mange kvasse kanter med bratte fjellsider. Ganske vilt at mange skispor ledet utfor kanten her:

Pga den snøfattige vinteren så blir det tidlig vår i fjellet i år.

Gjerdhøya til venstre, Svorundfjellet rett fram.

… og toppen av Gråfjellet til høyre, baki der.

Fra Gråfjellet mot Sandåfjellet (tror jeg):

Fra toppen av Svorundfjellet, retning Kråkvasstind:

Fortsatt Svorundfjellet

Mer Svorundfjellet, med Kråkvasstind til venstre og Sandåfjellet til høyre. Ruta mi gikk rett fram, før jeg rente ned mot dagens store mål, Kråkvasstind.

Nedkjøringen mot Kråkvasstind besto av en del bæring av ski…

Tenkte litt på «seven summits» etter hvert som 1600m-toppene ble passert… Uten sammenligning forøvrig 🙂

En selfie var på sin plass. Siste brunostsmørbrød ferdig stappet ned i halsen, fellene montert på skia igjen, klar til takeoff til Kråkvasstind. Kombinasjonen buff / pannebånd gav en interessann frisyre.

Ikke akkurat Randonne-utstyr, men det duger i massevis på lange fjellturer:

Oppturen mot Kråkvasstind gikk helt strålende. Her skal man for øvrig trå forsiktig… Varden står rett fram.

Fra Kråkvasstind, ned mot hovedveien til Sunndalsøra:

Om man planlegger topptur i Trollheimen så bør man ikke vente for lenge.

Det ble mye bæring av ski…

Nedkjøring, og bestigning av siste topp, Svartdalskollen

Nedkjøringen foregikk ikke helt uten dramatikk. Bæring av ski nedover tidvis glatt steinur gir av og til utilsiktet akrobatikk…

Bommet også litt på terrenget, og havnet på feil side av Angårdsvatnet, dvs gjennom en tett bjørkeskog. Tanken var å komme ned ved Storli.

Turen plottet inn på kart:
http://kart.gulesider.no/m/sdrNP

Mange høye fjell, men total stigning var vel kun knapt 2000 høydemeter, fordelt på ca 26 km.

BDO-mila Trondheim, 2013

Prøver å oppdatere bloggen med konkurransestartene i 2013. Kjekt å se tilbake på.

Starter med BDO-mila 29.mai, som arrangeres flere steder i landet, og er et samarbeid mellom BDO og Skilandslaget. I Trondheim var Strindheim Friidrett satt opp som teknisk arrangør. Terrengløp i festningsområdet. 6 runder på ca 1,6 km, totalt ei lita mil, på gress, grus og fine stier. Svingete og kupert, og slettes ikke et løp for å sette rekorder på mila, men ellers et kjempefint område og flott arrangement. Strindheim IL er flinke arrangører.

Som sagt tidligere suger jeg i terrengløp. Jeg er avhengig av flyt og godt underlag for å løpe fort. Men uansett synes jeg det er morsomt. Her kunne jeg delta totalt uten forventninger. Løpe på feeling, og suge til seg inntrykk.

Relativt høyt nivå på startfeltet, med Eldar Rønning og Joakim Sødal blant favorittene.

Mosjonistene (de som går/løper uten tidtaking) starter et kvarter før konkurransen. Dermed er rundt 800 personer fordelt rundt om i løypa når vi starter. Det gir flott stemning gjennom hele løpet, men samtidig blir det mye sikksakkløping, og av og til litt farlige situasjoner når vi passerer i relativt høy fart. Selv dultet jeg borti en rekke gåere underveis. Gikk heldigvis bra.

En liten detalj som preger dette løpet i starten, og som også gjelder mange andre terrengløp, er posisjonering. Terrengløp består ofte av litt trange parti som vanskeliggjør forbiløping. I dette løpet løper vi noen hundre meter før vi krymper sammen opp en TRANG og BRATT sti opp mot festningen. Om man ikke har vært litt aktiv i starten, og sikret seg en ok posisjon, så taper man fort et halvt minutt opp den 100m lange bakken.

26 grader i skyggen er godt over min komforttemperatur. Hva er forresten vitsen med oppvarming i sånn varme?? Jo, systemene må «smøres» litt før start. Kroppen må settes litt i gang. For min del stilte jeg med vonde hæler, og disse trenger oppvarming for å fungere. Jogget rolig et par runder i løypa, og oppholdt meg ellers i skyggen. Drakk vann så det nesten piplet ut ørene. Dagens skovalg ble Adidas Adizero PRO, som gir vanvittig god løpsfølelse.

Utdrag av startfeltet, BDO-mila 2013. Bildet «stjålet» fra arrangøren, med lovnad om flere deltakelser i dette flotte løpet!

I dag skulle det satses og formen testes, så jeg stilte til start sammen med Thomas og Joakim. Ikke noe poeng å løpe som sild i tønne opp mot Festningen. Vi dundret i gang, og jeg fulgte på i et tempo langt over komfort. Med mine 80 tunge kg så er jeg relativt tung løper, så jeg ruver litt i feltarbeidet. Kjente en løper yppet litt på siden, kikket over skuldra, så at det var Eldar Rønning, og lot han passere.. 🙂 Løp så billig som mulig opp den bratte grusstien. Pulsen allerede i taket etter den brutale starten. Med 9,6 varme kilometere igjen så måtte kontrollen gjenvinnes. Joakim har for lengst dratt i teten, han hadde større ambisjoner. På toppen var feltet blitt strukket ut en del. Greit med litt albuerom.

Trimmerne gikk fortsatt i store flokker når vi tok dem igjen, og det ble mye brøyting/unnamanøvrering, men det gikk heldigvis uten større uhell. På den annen side var det litt stas å se folk hele tida. Et busslass Hemnværinger var også spredd rundt om, og det runget heiarop overalt. En morsom dag i løpeskoa.

Varmen var trykkende. Jeg svettet som en gris, og munnen føltes tørrere enn singleten, men jeg følte meg ikke svekket av den grunn. Plukket løpere etter hvert som rundene nærmet seg 6.

Selv om kroppen fungerte greit, så var hodet noe overopphetet, og jeg gjorde tidenes bommert inn mot mål. Av en eller annen grunn stoppet jeg 15 m før målstreken, og var lykkelig over at jeg var ferdig. Ble passert av 2 løpere. Så en fyr vinke som besatt, og jeg fikk en mistanke om at jeg kanskje sto på feil plass, og jogget noen meter til.

Offisiell tid 36.27, og om jeg trekker fra de 10 sekundene jeg surret foran målstreken, løp jeg 19 sek bedre enn i fjor, på en dag da de fleste plusset på et minutt. Fornøyd! Den ekstreme varmen gjorde sitt til at resultatlista ble noe snudd på hodet. Bak meg på lista lå løpere som normalt gruser meg, uansett distanse. En løp f.eks. 10000m på 32.30 et par uker senere. Joakim måtte bryte etter halvveis. Jeg taklet varmen ganske bra. Såklart ikke behagelig, men andre hadde det verre.

Bilder/resultat på følgende side: http://strindheimfriidrett.no/index.php/arrangement/bdo-mila

Kredz til vår lokale BDO-avdeling, som sponset buss t/r Trondheim! Stas med mange Hemnværinger rundt om i løypa. Med på bussen var også Berit Aunli, som tok en klar seier i sin aldersklasse. Som den gode tur-vert Anders Olai er fikk hele gjengen spandert pizza på Dolly Dimples. Takker så mye!

St.olavsloppet 2013

En smule forsinket rapport fra St.Olavsloppet 2013… Men det er jo kjekt å se tilbake til gode sommeropplevelser, nå som kulda biter og veiene er isete?

St.Olavsloppet har vært mitt sommereventyr helt siden jeg starta med løping i 2009. Dette er noe alle løpere bør prøve å få med seg. Spesiell atmosfære, spenning, mange utfordringer, sosialt. Dette er gøy uansett nivå.

Årets stafett hadde vi store forventninger til, for laget har hevet seg en del fra fjoråret. Godt nok for seier??

Fjorårets suverene vinner Skogn har i år mistet flere av sine nøkkelutøvere pga skisamling, så de ville sannsynligvis bli bare en skygge av seg selv.

Min egen form var jeg mer usikker på. Har ikke vært like stabilt god som i 2012-sesongen. Vond hæl har hindret meg fra å trene så mye som ønskelig i vinter, og det har nok satt sine spor.

Dag 1: Undersåker kyrka, 6,2km
Trase: slakk ned første 1,5 km, flatt et par km før etappen går brattere og brattere oppover. Akkurat slik jeg liker det. For øvrig var etappen endret en del fra tidligere år, så tidene ville ikke være sammenlignbare.

Skulle veksle med lagets store stjerne, Helge, som løp dagens langetappe. Fikk melding om at vi ledet klart. Strålende. Koste meg i det flotte vekslingsområdet, iført mine knallgule Hagio-sko, med hjertet slående som en Duracell-kanin. Skrekkblandet fryd. Så kom Helge, i karakteristisk stil.

Kjekt med klar ledelse, men det var også i tankene at dette ikke skulle være noen sovepute, for sekunder kunne bli avgjørende i sammendraget. Hard men kontrollert åpning. Visste meget vel hva jeg gikk til, her har jeg løpt før.

Pratet litt med Trångsvikens løper før start. De manglet flere sentrale løpere, og måtte doble mange av etappene. Han er for øvrig en meget god løper, som normalt gruser meg lett, men han skulle også løpe neste etappe. Samme gjelder Namdals lag.

En veldig kul ting med Rindal IL er at laget er veldig PÅ når det gjelder å følge løperne underveis, og en meget entusiastisk lagleder som brøler ut motiverende ord samtidig som han løper etter løperne og tilbyr drikke. Gjerne flere ganger på samme etappe. Her blir prestasjoner satt pris på!

Med flere minutter bakover til neste lag så var det lite spenning på min etappe. Måtte kjøre mitt eget løp, og om mulig, pynte på forspranget. Disponerte bra, ble ikke skikkelig stiv før jeg kom inn på siste grusbakke, og da var det bare å tøye smerteterskelen og pushe inn til veksling, hvor Lars tok over pinnen.

Fornøyd med snittfart på 3.20 i en trase med netto motbakke. Kult med etappeseier, men det ga litt bismak at de andre lagene måtte doble på denne etappen.

Uansett, RIL vant dagsetappen med over 9 minutter ned til neste lag.

Dag 3: Verdal – Mule, 6,7 km
En etappe jeg liker veldig godt. Paddeflatt første 4 km, og drøyt 2 km med bratt stigning opp mot Mule.

Denne hadde jeg forventninger til. Løp ett av mine beste løp ever her i 2012. Veldig enkel etappe å disponere. Kontrollert første 4,5 km, før man pusher syra ut ørene opp bakken.

Namdals vant dag 2 ganske klart, så det var stor spenning til styrkeforholdet i dag. De har satt opp Håvard på min etappe. Han gruser meg gjerne med et par minutter på 10k, og innehar en av de beste tidene ever opp Fjellseterløpet. Jeg bestilte derfor minst 2 minutters ledelse før start….

RIL hadde dagen, og Lars Morten sendte meg ut nesten 3 minutter før Håvard. Dermed unngikk jeg skrekkscenarioet, at dagsetappeseieren skulle glippe på min etappe… Takk til mine spreke klubbkolleger!

Løpet ble en klar bekreftelse på at 2013-formen ikke var like god som 2012. I fjor løp jeg kontrollert på ca 3.20 per km før bakkene startet. I år gikk det på rundt 3.25. I fjor kunne jeg bare fosse fram med god løpeteknikk opp bakkene. I år ble det mer «klyvesteg» og slit. Brukte mer et minutt lengre tid på etappen. Likevel, jeg tapte «bare» et drøyt minutt til Håvard, men han har nok hatt en betydelig lengre reise tidligere i konkurransen enn det jeg har hatt…

Dag 4: Steinvikholmen – Framnes
Pga vonde hæler ga jeg beskjed om at jeg ikke ønsket 1.lagsetappe. Deltakelse på 1.lag betyr en viss forpliktelse, og i verste fall ville hælene gi DNF, eller svært dårlig tid.  Hev meg derfor med på Kyrksæterøras lag. Da kunne jeg lytte til vondtene underveis, og korrigere.

Startet dagen med litt St.Olavslopp-logistikk. Kjørte Lena ut til sin etappe (Åsenfjord), og ordnet skyss for henne etter endt etappe. Fikk KIL-singlet/startnr av John Arild. Kjørte tilbake og parkerte Philip ved Ronglan. Tok imot hans skifteklær, kjørte videre, plukket opp Philip etter endt etappe ved Åsen, kjørte ut til Steinvikholmen, overlot bilen til Philip, som kjørte til Framnes, fikk skifteklær av Lars, plukket opp meg igjen, kjørte videre til Stjørdal, hvor Lars fikk igjen sine skifteklær. Plukket opp Lena igjen på toppen av Gevingåsen, før vi kjørte til Trondheim sentrum for å gjøre oss klar til loppets siste etappe: knallhard spurt opp Munkegata sammen med RIL. Heiarop og bildetaking underveis. Komplisert, men fascinerende…

Per i fin stil opp mot veksling, Ronglan:

… og Terje skulle også forevige vekslinga:

Philip i sentrum, med Tor Jarle i ett av sine mange intervalldrag med peptalk og drikke:

Senkede skuldre, kriblende magefølelse og god stemning preger praten ved vekslingsfeltet ved Åsen:

Lars Morten klar til takeoff:

Så var det min tur.

For å unngå vanskelige sideveier steg jeg av bilen på E6 og jogget etter skogsstiene mot Steinvikholmen. Et fantastisk flott sti, og det er en av tingene som gjør St.Olavsloppet spesielt; man får oppleve flotte områder man vanligvis bare kjører fort forbi. En høydare!

Etappen fra Steinvikholmen til Framnes er en av de vanskeligste i stafetten. Her har vi svært bratte stigninger og nedoverbakker, med mange krappe svinger, og stor høydeforskjell fra bunn til topp. Her er det vanskelig å finne god flyt.

Dagens mål var enkelt: løpe så fort jeg kan, uten å provosere hælene for mye. Med tanke på hælene så var det veldig behagelig å kunne senke skuldrene i forhold til egen prestasjon. Valgte sko med litt mer oppbygning: Adios2.

Mottok pinnen av Tore, som har gjort en sterk innsats i St.Olavsloppet for KIL. Følte meg litt fram i starten. Hælen fungerte greit nok, men gjorde vondt i de bratte motbakkene. Løp hardere på lette parti. Plukket noen løpere underveis. Den kronglete nedkjøringen mot Framnes var nesten skummel, med svært krappe svinger. Sendte pinnen videre med Håvard. Brukte et drøyt minutt lengre tid enn Lars, som løp for Rindal. Var greit fornøyd med egen innsats, ut i fra skovalg og vondter.

Så var det klart til fest. Med 20 minutters forsprang til 2.plassen var det ingen tvil. RIL-gjengen klar til 300meters spurt opp Munkegata inn mot mål, ikledd riktige farger, reklame og fane.

En «selfie» var på sin plass:

Helge, Joachim, Philip, Andreas og Lars Morten. Vi venter på at Bjørn skal forhåndsmeldes inn mot mål.

Mon tro om St.Olav selv fulgte løpet?

Så kom Bjørn da. 300m spurt, med heiarop, dundrende musikk og entusiastisk speaker. Da er det kult å være løper! Mange kalde og gufsne kilometer på vinterstid blir fort glemt….

Etter 4 dager på veien, jubelbrøl, premieutdeling og noen runder med foto så gjensto kun banketten… Og her er beviset: beste herrelag 2013!

Artikkel med bilder på nettsiden til RIL:
http://rindalil.no/st-olavsloppet-2013-seier-til-rindal-il.5250072-284777.html

Resultater ligger på nettsiden til arrangøren:
http://www.st-olavsloppet.com/listorresultat/resultat-2013/

Man blir skikkelig utkjørt etter 4 intense dager, og det er godt å kule ned etterpå, men det tar ikke mange dager før man føler det er surt at det er et år til neste gang…

Langtur rundt Skarsøya

I helga var jeg på Skarsøya i Aure kommune. En utmerket anledning til å ta en lengre løpetur. Startet ved Myran, løp mot Rognan, Vihals, Torset, Lesund, Melland, over Vettaheia via Jutulholet og tilbake til Sjøglott. Ei rute jeg har løpt 2 ganger før, men da var jeg i langt bedre form. Jeg er slettes ikke trent for en tur på 3 mil for tiden, og var rimelig fornøyd allerede etter 2… Men så er det jo sånn med langturer at det plutselig ER for sent å snu.

Skarsøya er rett og slett en perle, med et landskap man vanligvis forbinder med Sørlandet, men klimaet er nok mer typisk midt-norsk…

Dagens mål var ren kos, og tok derfor en del bilder underveis. Det ga noen korte kjærkomne pauser…

Startet altså ved Myran.

Skarsøya ligger fint plassert ved Trondheimsleia. I bakgrunnen ser vi Hitra…

Rognan, med Dromnes i bakgrunnen.

Mange små perler underveis.

Rognan, tatt fra nord

På Skarsøya er vi på landet. Mon tro hvem som er severdigheten her. Løperen, eller kua?

På dette neset er det bygd en gapahuk til fri bruk. Vikan og Fonna i bakgrunnen.

Ja-benken. Flott utsiktspunkt ved Ulfsnes, retning Trondheimsleia.

Trøneset, med Klakkan i bakgrunnen.

Trøneset, med Storfonna baki der.

Gammelt handelssted på Vihals. Her finner vi både frisør, hagesenter, grendahus og Coop-butikk.

Årvågsfjorden.

Tidligere gikk det et maratonløp rundt fjorden: Stemshaug maraton, med start på Stemshaug, rundt årvågsfjorden, over Dromnessundbrua, Vihals, Torset, over Torsetsundbrua og tilbake til Stemshaug. En nydelig trase. Ikke landets letteste, men Helge Hafsås løp her på rundt 2.30 i sin storhetstid…
Retning Torset.

Stemshaug på andre sida.

Romundset.

Store deler av ruta går nede ved sjøkanten. Nydelig!

Torset, retning nord. Maratonløpet gikk over brua vi ikke ser til høyre her. Da var det «kun» ca 5 km igjen…. Jeg har kommet ca halvveis på min tur.

Da nærmer jeg meg Lesund.

En av mange perler….

Mer sørlandsnatur.

Da nærmer jeg meg stien over Vettaheia. Endelig litt grusvei…

På Lesund ble det bygd et kystfort under krigen: http://www.melland-fort.no/. Absolutt verdt et besøk!!

Da er føttene møre og bildene kommer tettere……

Flott område!

Her er parkeringa ved kystfortet. Nydelig friluftsområde, med ca 1 km grusbelagt sti til festningsområdet.

Ingenting å si på omgivelsene…

Da er det tid for ca 4-5 km sti over til Skipnes, via Jutulholet og Vettaheia..

Jutulholet. DIGER naturskapt grotte…

Restene av hus på Vettaheia.

Utsikt fra Vettaheia, retning Trondheimsleia/Hitra.

Smøla langt baki der…

Dette er IKKE siste gang jeg løper rundt Skarsøya… Men jeg legger ikke ut på 3milsturer utrent!

Tyskstien opp 2013

På fredag var det klart for Tyskstien opp igjen. Årets tøffeste løp? Tja, kanskje, bortsett fra Testløp Kollen….

I hvert fall er det årets SÆRESTE løp. 260 høydemeter fordelt på 900 meter. Brattere får man det ikke. Her må man av og til ned på alle 4 for å forsere hindringer. Klyve litt, dra seg opp et tau, klatre opp en stige. Kanskje har det lite med løping å gjøre, men det er innmari kult likevel. Og syra presser på etter første minutt….

Mer info om løpet: http://www.kil.as/Aktuelt.aspx?avd=3&akt=640

Perfekt løpsvær, og forholdsvis tørr trase, så det burde være mulig å løpe fort. Men liten deltakelse, og lite opplagte konkurrenter gjorde det litt umotiverende å gå veldig i kjelleren. Hadde heller ingen ambisjoner om løyperekord. Joakim stilte ikke pga sykdom. Her måtte jobben gjøres selv.

Mitt første referansepunkt her er stigen. I fjor kom jeg opp dit på ca 5.15. I år har jeg nok vært vesentlig snillere med meg selv: 5.28. Jeg løp veldig bevisst på det at jeg ikke skulle stivne så innmari. Jeg var heller ikke motivert for det. Men i de bratte partiene opp fra stigen gikk således mye lettere i år. Dette partiet innbyr IKKE til løping, men klarte å holde det bedre gående denne gangen. Har nesten tatt igjen det tapte da jeg kom opp på første toppen. Da gjensto ca 80meter flat myr og bratt myrbakke på ca 50 høydemeter opp til mål.

Tok nesten igjen storebror (som startet 1 minutt før) på første topp. Men et mageplask i myra gjorde det vanskelig med pers. Mageplask med puls nær maks er ikke noe særlig. Tapte en del sekunder der, i tillegg til at jeg stivnet (om mulig) enda mer. Var 10 sek bak pers på toppen: 10.19. Litt skuffet egentlig. Skylder på mageplask og lite motivasjon, spesielt ut fra start. Seier var mager trøst.

Reportasje med bilder ligger her:
http://www.kil.as/Aktuelt.aspx?avd=3&akt=642

Påsketurer i Storlidalen, del 1: Kråkvasstind

Ingen påske uten lang skitur på fjellet. Det er ren luksus.

I år var jeg heldig, og fikk med selskap på turen. Henning stilte velvillig opp med skifeller, og ble med på hvilken som helst tur. Etter nøye studering av kart valgte vi Kråkvasstind. Der har jeg vært en gang før, og det er rett og slett en kongetur!!

Sekkene ble pakket med vanlige påskeingredienser: smurning, solkrem, appelsin, matpakke, ekstra klær og – det viktigste – kvikklunch. Vi dro ut tidlig onsdagsmorgen og kjørte til Bårdsgården. Været var foreløpig upåklagelig, men noen skumle skyer lå i det fjerne. Det viste seg at disse skulle påvirke oss mye….

Ruta er best beskrevet her: http://kart.gulesider.no/m/nUlvQ På kartet står det Sandåhøa, men er lokalt omtalt som Kråkvasstind. Ca 1700 moh. Vi startet på ca 650 moh.

De 10 minusgradene ga et gnistrende godt skiføre. Fellene kom på etter vi har passert Angårdsvatnet. Men det var lenge siden det har vært snøfall, så det var litt skavlete, noe som gjorde nedkjøringen meget spennende….

Nevnte skydekke ble til snøfyk når vi nærmet oss Kråkvasstind. Sikten var langt under middels. Men vi tok ett steg av gangen, og nådde toppen, men turte ikke fortsette videre inn i snødrevet, så vi tok raskt samme rute ned igjen. Det fineste ville vært å fortsette videre til den andre sida av fjellet, men uten sikt kunne dette blitt farlig.

Klar til start. Bilen er parkert ved Bårdsgården. Nesen er vendt mot Storsalen. NYDELIG vær, men faretruende sky foran Storsalen..

Dagens mål, Kråkvasstind i bakgrunnen. Ruten går over vannet. Vi gleder oss til tur!

Vi følger skisporet som går fra Sandøysætra, og kommer ned til Storli, et stykke.

Glad turkamerat. Bildetaking må til. Snakk om nydelige forhold…

I bakgrunnen ser vi Dalsvatnet. Okla til venstre og Nonsfjellet til høyre.

Da begynner det å dra seg til. Vind og snødriv. Ikke verre enn at vi fortsatte. Kråkvasstind rett forut.

Da har vi startet oppstigningen til selve fjellet.

Et klart øyeblikk. Været er slettes ikke så bra som det ser ut her!! Vind og snødrev.Toppen rett forut. 1700 moh.

Meg nær toppen, i full vinterbekledning.

Henning må svare på når vi kommer ned igjen…

Takker Henning for godt selskap!

Holmenkollstafetten 2013

Så var det Holmenkollstafetten igjen da. Etter et (som vanlig) knalltøft kvalifiseringsløp (Testløp Kollen) i slutten av april fikk jeg nok en gang billett til 1.laget til Rindal IL. Denne gangen med knappest mulig margin.

Må vel innrømme at mellomdistanse ikke er min sterkeste side. Jeg liker langvarig seigpining. Å tøye smerteterskelen så innmari som man gjør på f.eks. 1300m er fæle greier. Tidligere års deltakelser har vist at jeg sliter med å disponere riktig, og å gå så langt nedi kjelleren som er nødvendig. Jeg var lenge i tvil om jeg i hele tatt skulle prøve. Men jeg hadde i bakhodet at dette var en spesiell anledning. Dette var klubbens 30. deltakelse i denne stafetten. Jeg visste at det ville bli knallhard kamp om plassene på laget. Det tente meg.

I år var jeg SOLEKLART eldst på laget, med mine 39 år. Et godt tegn på at dette ikke er noe for tilårskomne gubber. Årets snittalder på laget var 25 år. Sikkert på tide å hive inn årene snart. Mellomdistanse er for sultne ungdommer.

Når det er sagt så synes jeg rammene rundt Rindals deltakelse i Holmenkollstafetten er innmari kult. Hele pakka egentlig. Fra vi møtes på Berkåk, skravler oss nedover Østerdalen i minibuss, med fast snopstopp og fast middag underveis. Fast sosial joggetur rundt Sognsvann. Middag på Egon Ullevoll, med reserverte bord og forhåndsbestilt deilig mat. Sosiale ventepauser når Øystein er seint ute. Overnatting på Toppidrettshotellet. Peptalk av Tor Jarle. Alt planlagt til minste detalj, på minuttet. Osv osv. Selv en typisk seigpiner som meg har sansen for dette. Joda, jeg hadde lyst til å bli med på Oslo-tur i år også.

Etter en lang frokost, peptalk, festing av startnr på singlet, pakking av løpsekken osv. var vi klar for avreise til Bislett. I rute!

Og mens vi venter gjør vi litt ymse teknikktrening. Her med Helge.

Helge LIKER å grave i kjelleren, og er også veldig god til det, og har fått den ærefulle 1.etappen (som han forøvrig løp SINNSYKT fort!).

Ankomst Bislett. Ned ei trapp og inn en port.

Når RIL er på tur så gjør vi ikke endringer i ting som fungerer. Jobzone-svingen duger i massevis, år etter år. Her er Basecamp Bislett etablert.

HKS-turen er forbundet med mange tradisjoner. Inne på Bislett måtte vi såklart gjennom den årlige fotosession. En fin gjeng. Bilde tatt av Tor Jarle, og stjelt fra nettsiden til Rindal.

Lagbilde 2013

Jeg liker motbakker, og er ganske god til det, og har i år fått tildelt etappe nr 6: Lille Besserud. Den ligger litt for langt unna Bislett til å gå, så da ble det busstransport, sammen med Andreas, Pål, Ole og Thomas (som hadde påfølgende etapper). Gikk av ved veksling 7 sammen med Andreas, så kunne jeg gå nedover etappen min.

At HKS er en stor greie er det ingen tvil om. Kjendiser overalt. Etappe 7 er ingen pingleetappe, og her gikk jeg av bussen sammen med Karoline Grøvdal. På vei nedover etappen min så jeg mr. «Is I Rubben», Oddbjørn Hjelmeset. Han skulle løpe 4 etapper for «Aktiv mot kreft»!

Jeg vurderte etappen nøye. Fant fort ut at man ikke kunne være stokk stiv når man nærmet seg toppen. Med ca 400 relativt flate meter inn mot veksling så måtte det løpes fort også her. En del av bakken var brattere enn jeg trodde. Ellers grei skuring. Kort nedoverbakke ut fra veksling. Bildet nedenfor er tatt like bak starten av etappen min.

OK, en drøy time igjen til start. Tid for de vanlige rutinene. Oppvarming, klesskifte, stigningsløp osv. Supporter/bussjåfør Øystein kom innom. Han skulle få med seg starten min før han skulle videre for å se Pål ned fra Besserud.

Kroppen føltes veldig lett. Følelsen var topp. Hadde troa på godt løp. Sa til meg selv mange ganger; «dette kan du!». Men Achilles verket som vanlig. Knallhard motbakkeetappe er ingen medisin i så måte.

Like før start fikk jeg et hyggelig gjensyn med Dadafo. Han skulle løpe etappen for SK Vidar. Lite tid til prat, men vi avtalte sosial nedjogg mot bislett. Visste meget vel, at OM det skulle bli aktuelt med samtidig veksling, så skulle jeg slettes ikke prøve å følge den karen…. Dadafo er en meget lettbeint type!

Siste lette stigningsløp unnagjort, de fleste kvinneløperne passert, snart vår tur. En meget tent gjeng ventet spent på startstrek. INGEN vet hvordan lagene ligger an. Her må man være forberedt på det meste. Hvem kom først? Denne gangen var det Ull/Kisa. De hadde en ganske klar ledelse her. Gular, Tjalve, et svensk lag, Vidar osv. Etter hvert kom Rindal, ved Gjermund. Han løp som vanlig en knallgod etappe.

Vekslingen gikk fint. Skjøt fart (i hvert fall i mitt syn) nedover den korte bakken. Ble passert av 3-4 lag på de første 150 meterne! Men når motbakken startet så kom trekkspilleffekten. Farten ble mer bedagelig. Hørte Øystein rope. Jeg fulgte de andre løperne opp bakkene. Jeg husket ingenting av de tankene jeg har gjort på forhånd om traseen. Hodet var satt på «auto». Følelsene utkoblet. Passet på at jeg ikke skulle bli for stiv før toppen. Brattbakken føltes UFATTELIG bratt. Slow motion. Men de andre trampet med seige steg de også. Høyrehanda som holdt pinnen var full av syre, så jeg byttet hand. Toppen nådd. Opp med farta. Yess, føttene fungerte. Disponeringa var riktig. Høy fart inn mot veksling. Her sto Andreas klar.

Vekslinga var nær ved å bli en minnerik detalj, med negativt fortegn. Hodet var utkoblet, og jeg løp beint mot Andreas. Jeg husker ikke hva som skjedde, men det var vel helt ok at TV2 kun fulgte med teten… Andreas uttalte etterpå at han «måtte ta i mot pinnen med begge hendene». Ikke akkurat en veksling «etter boka». Men det gikk heldigvis bra, og jeg kunne puste lettet ut. Og puste, det gjorde jeg hardt i flere minutter, med slørete blikk og kraftig hoste innimellom. Joda, kjente igjen følelsen. Mellomdistansefølelsen.

Mange minutter senere kom jeg på at jeg skulle møte Dadafo. Han var mer uberørt, og hadde fått en god del lengre pause enn meg… Vi jogget ned mot Bislett, sammen med hun som løp samme etappe på damelaget til Vidar. Vonde fysiske følelser ble fort fordøyd.

På Bislett ble jeg møtt av en smilende Tor Jarle. Ingen tvil om at resultatet var positivt. RIL kom inn som nr 11, kun 2 sekunder bak Steinkjer, og nr 9 av de norske lagene. Veldig bra! Hele laget har gjort en kjempejobb.

Selv om jeg ikke løp like fort som Dadafo, så var jeg meget fornøyd med egen innsats. 4.11 var mange sekunder foran egen målsetting. Et godt tegn på meget god form. Dette var helt klart en etappe som passet meg utmerket. Lavere fart, mer slit. Det kan jeg like.

>> reportasje på nettsiden til Rindal IL, med linker til resultater

Mellomdistansehosten fortsatte helt hjem til Kyrksæterøra, men med god (og DIGER!) middag og snopstopp underveis, og meget godt resultat, så var humøret på topp.

Takker nok en gang RINDAL IL for godt selskap!

Neste hovedmål:

• kvalifisering St.Olavsloppet: Trollheimsløpet 8.juni
• sub 16 på Trønder-Østløpet (5km)
• vinne St.Olavsloppet med Rindal IL

…. og så blir det BDO-mila, Tyskstien opp osv. innimellom.

Hemne Triatlon 2013

Da er årets første konkurranse vel gjennomført! Deltok på Hemne Triatlon på søndag.

Vil først skryte litt av selve arrangementet. Hemne Triatlon hadde 30-årsjubileum i år, og opplevelsen gjennom hele løpet er at alt var velorganisert og velsmurt. Her var det tenkt på alt. God logistikk på klær/utstyr. Løypevakter overalt. Svært profft løypemannskap har laget perfekte trikkeskinner. Publikumsvennlig, med god speaker. MASSE premier.

Når det gjelder min prestasjon så må jeg først si følgende om bakgrunn. Her ble det mange ting på en gang.

• dette var årets første løp
• dette var årets første skitur (bortsett fra påskeskitur såklart)
• dette var årets første sykkeltur
• dette var første triatlon på 4 år

Var litt RUSTEN på mange ting kan man vel si.

Ta skibiten først. Bare det å preparere skiene var en stor vitenskap. Fikk heldigvis hjelp av Geir til å fikse litt glid. Klisteret derimot var ikke like enkelt å få på.

Siden jeg kun har syklet med racersykkel 3 ganger i mitt 39-årige liv, så tok jeg ikke sjansen på å låne meg racer og sykle på ukjent sykkel i 4 mil på en vårhullete landevei. Stilte derfor i offroadklasse. Føles litt mer komfortabelt, bortsett fra at det er mye tyngre såklart.

Offroadklassen startet samtidig med konkurranseklassen for kvinner. Dermed fikk jeg bryne meg på dyktige skiløpere. Jeg må vel bare innrømme at jeg fikk bank allerede her. En ting er å ha relativt god kondis, men det er et poeng å kunne å gå på ski også. Beste kvinneløper slo meg med godt over et minutt, og det er mye på 5km i knallgodt føre! Fikk også bank av vår egen skijunior Ragnhild, men det var jo bare stas. Skiteknikken min satt ikke akkurat som støpt, men følte jeg ble litt flinkere underveis… 🙂 Bortsett fra vinglete skiteknikk var det helt nydelig å gå på ski på svært gode løyper og knallgodt skiføre!

Så var det triatlonegenskapene da. Vekslingene bør helst være godt gjennomtenkt og utprøvd om man skal ha ambisjoner, og her var det MYE å hente… Fomlet med alt mulig. Bare det å få på seg sykkelhjelmen tok over et minutt. Bekledningen var egentlig funksjonelt god nok, men det skal kjøres bekledningsdrill før neste triatlon!!

Å si at jeg er god til å sykle er en meget sterk overdrivelse. Jeg kjørte noen spinningøkter tidlig i vinter, men å sykle intensivt i 75 min på vanlig sykkel er en helt annen øvelse. Det var spesielt 2 utfordringer:

• knalltøft å sykle nesten kontinuerlig i sammenkrøket posisjon, noe som var nødvendig for å begrense luftmotstanden
• sykkelstyrken min er langtfra god nok til at jeg kan sykle opp mot terskelpuls. Selv om lårene hylte av stivhet underveis så lå pulsen på søndagsturnivå…

… så jeg må nok vente til jeg får bedre tid til sykkeltrening om jeg skal bli triatlet… Må si jeg gleda meg voldsomt til å gi jernet på løpinga!

Og hvordan funker løpinga etter over 90 minutter med ski/sykkel? Overraskende bra egentlig. Klarte å løpe godt teknisk på flate parti. Men utfordringen lå i de bratte bakkene. Løpetraseen til Hemne Trialton er ikke akkurat flat! Men det spiller ikke noe rolle. Man er ikke her for å ta ny pers på 5km. Manglet mye styrke når bakken opp mot Skeiet startet. Normalt forseres disse bakkene med tilnærmet vanlig løpesteg, men i dag måtte jeg rett inn i «klatremodus», dvs kjempestor forskjell. Tilsvarende kan sies om den bratte nedoverbakken ned Vollveien. Når føttene funker som de skal så går det fint å «slippe opp» nedover en myk grusvei, men slik var det ikke når lårene var preget av lang sykkeltur! Var egentlig fornøyd med snittfart på 3.37 min/km i den krevende løypa.

Uansett, jeg hadde dagens klart beste tid på løpinga, og da var målet oppnådd! Så får det bare være at jeg suger på sykkel og ski, og at jeg tapte nok en plassering på somlete veksling.

RIL-samling, Helge spesial

Årets siste klubbsamling i Ranheim friidrettshall. Da skulle vi børste støv av våre mellomdistanseegenskaper. Ei økt man både gleder seg mye til, og gruer seg voldsomt til.

Økta er av klubben oppkalt etter klubbens store mellomdistanseløper, Helge Langen, som har snappet den opp i sin jakt etter gode tider i piggskoa.  Det går ut på følgende:

• 8 x 600m
• fart: forsiktig progresjon fra drag til drag, hvor siste 600m skal gå «all-out»
• vi starter på 2.00 og ender gjerne på rundt 1.30-1.40, alt etter form og egenskaper..
• pauser: 2 min mellom 6 første, deretter 3 min før 2 siste, aktiv pause (ROLIG jogg) for raskere restitusjon mellom dragene

Økta er videre omtalt i forumet til Rindal IL:
http://rtforum.teambiathlon.no/viewtopic.php?f=2&t=731

For at en slik økt skal bli vellykket er fartskontroll helt avgjørende. Siden Helge selv var fraværende tok Frode ansvar, noe han løste på en glimrende måte. Snakk om kontroll, det er bare å bestille en fart så leverer han varene, på sekundet. Og viktig er det, for bare en liten feil på ett drag er nok til å ødelegge resten av økta. På vegne av forfølgerne vil jeg takke Frode for vel utført jobb!! 😀

Helt klart ei spennende økt, og det er fascinerende å kjenne hvor hardt man kan dra på på sistedraget dersom man har hatt fornuftig progresjon på de 7 første. Denne gangen bommet jeg på nestsiste (=1.39) og sistedraget ble dermed en sur affære. Forrige gang jeg løp denne var i 2011, og da gikk sistedraget på 1.36.

Her er årets tall fra meg:
http://www.jogg.se/Traning/Pass.aspx?id=6495317

…. og noen highlights:

RIL’s samlinger starter alltid med peptalk med Tor Jarle

Hjemkomne sydenturister. Brune og raske.

Gamle helter og unge lovende, før start

Frode ble ikke med på siste drag, og tok fotografjobben med glede. Her er dagens store syretripp.

Syretripp, 1 av 3 runder. Men mobilen min henger ikke med på sub-2.50-pr-km-fart… Phillip drar med Gjermund og Pål på slep. Pål ble «sur» midtveis i neste runde, men er likevel en å være obs på ved tildeling av etapper på ulike stafetter. Det jobbes godt i fam Sæther for tiden!

Phillip og Gjermund viser god HKS-form! Rundt 1.35 på siste 600m er respektabelt.

Etter 590m var jeg vel like uklar som på bildet….

Følelsen etter en 600m «all out» kan ikke sammenlignes med NOE. Må oppleves.

En sliten Bjørn…

Da er det bare å glede seg til 26.april, ikke sant Rindal IL-løpere? Da skal det kvalles til 1.lag på HKS. 1300m testløp. INGENTING er vondere enn det.

Langturer Kyrksæterøra Del 5: Storoddan

Siste langtur i serien «langturer Kyrksæterøra». Denne har jeg spart til den perfekte dagen. Det måtte bli i dag. Påskestemning, sol, 0 grader, vindstilt. Etter 2 dager med treningsfri pga sykdom i heimen var føttene 100%. Fins ikke bedre utgangspunkt for en langtur.

Dette er helt klart den beste traseen for langturer her på Kyrksæterøra. Lite trafikk. Nydelig natur. Spredt bebyggelse. Mange perler underveis. Jeg har tilbakelagt flere tusen km langs denne veien.

I tillegg har jeg et nært forhold til Storoddan. Et lite paradis på jord. Min far vokste opp her. Flere slektninger bor her. Mine foreldre har hytte her. Jeg har utallige flotte barndomsminner herfra.

Standard langturprosedyrer; taping og smøring av riktige kroppsdeler, drikke, næring osv. Klart til tur. Her er mange høydepunkter.

Enkelt skovalg. Adidas Boston framstår som et av mine aller beste skopar for langturer noensinne. I tillegg er det jo spreke farger..

Snart ferdig med de verste nedoverbakkene. Dagens rute ligger langs denne fjorden.

Flytte til Kyrksæterøra? Kjøpe hus? Fin utsikt? Hus til salg til høyre for der jeg står. Se finn.no..

En gang skipsverft, nå industriområde i idylliske omgivelser.

Idyllisk sjøliv

Mye flatt, men endel bakker innimellom

Dette er en fantastisk flott tur ved fullmåne. Da gnistrer det i sjøen, og fjellene rundt lyses opp. Her er smelteverket i bakgrunnen.

Fritidsbolig, pent plassert ved sjøkanten..

Et av mange flotte strekk på denne ruta.

Lernes. Vanlig snuplass når turen skal være 13km.

Men i dag fortsetter jeg denne veien.

En fin avstikker rundt Lernesdalen. Også en flott turmulighet, men i dag fortsetter ruten til Storoddan.

Kjønsvika, med Storoddan i bakgrunnen. Vanlig snuplass for turer på 15-16 km.

Kjønsvika, med Lernes i bakgrunnen. Fin snuplass for turer på 18-19km.

Viktig å rette fokus på de små tingene også. Fin detalj.

Målet i sikte: Storoddan! Da gjenstår en liten km med slakke motbakker.

Besøksgård på Storoddan. Her snur jeg når turen skal være 21km.

Men i dag skulle det overdrives. Vanskelig å unngå når forholdene er som i dag. Idyllisk!

Fikk litt angst for mine supersko på denne veien, men det var heldigvis kortvarig.

Mange flotte småbruk langs denne turen.

Fin utsikt er det også

En løpers drøm å løpe her. Tannvika i bakgrunnen.

Utsikt fra tomta til mine foreldre. Ytre Snillfjord i bakgrunnen.

Kyrksæterøra, ei mil unna.

Barndomshjemmet til min far.

Et lite stykke paradis på jord.

Her tilbringer min bror late dager (som det ikke er veldig mange av)

Da er nesen snudd hjemover.

Klarte ikke å motstå fristelsen for et par bonus-km. Løp ned til Oddebugen. Skiltet betyr at det er på tide å bremse ned.

Fin plass, men pinglekameraet mitt misliker motsols.

Bjørkøya i bakgrunnen.

Veis ende. Da pakkes kameraet i lomma. Nå skal det løpes. Ca 11,5 km igjen.

En ting som slo meg gjennom hele turen var forholdet mellom fart og intensitet. Total lengde 27 km, med snittfart 4.35 min/km. Det er egentlig veldig fort på denne tiden av året. Likevel føltes det utrolig lett. Formen er uvanlig god, og det er fortsatt måneder igjen til sesong. Spennende!

Kart over ruta: http://kart.gulesider.no/m/nu4yu I tillegg kommer jo turen hjem igjen.

Dagens økt ble helt klart bestemt av hjertet. Vet jo utmerket godt i min lille hjerne, som har god plass i mitt store hode, at så lange økter ikke er det lureste i forhold til plager.  Men det er viktig for motivasjonen. Viktig for sjela. Og så har jeg tro på at om man kommer helskinnet gjennom det så vil slike turer styrke deg. Det bygger toleranse for tøffere trening.

At man i tillegg forbrenner godt over et par tusen kcal er heller ingen ulempe!

Klubbkolleger på samling

Plutselig ble det mye blogging!

Denne gangen blogger jeg ikke for min egen del, men for å dele bloggingen til en bunke RIL-løpere som er på treningssamling på Gran Canaria:
http://itl111-palsather.blogspot.no/

Anbefalt lesning!

NB!! I disse slush/storm/sludd-tider KAN det føles litt misunnelse…………

Før og etter 200 høydemeter

Haha, jeg gløtter tilbake på gamle opplevelser, og fant disse….

Hva gjør 14km og 200 høydemeter med ansiktet ditt?

Her er en god illustrasjon på hva det gjør med meg..

Dette gjelder St.Olavsloppet 2010, dengang med KIL-merker, dag 2. Jeg skulle løpe fra Sul til Sandvika. 14,4 voksne km, hvor første 9km hadde positiv høydeforskjell på 200 høydemeter. Dagen før løp jeg drøyt 10 km fra Malvik til Hommelvik. Jeg startet ikke helt med blanke ark altså.

Smilende og fornøyd, glad for å være i gang, lykkelig før bakkestart

Verste bakkene unnagjort, 5km gjenstår. Fortsatt sånn nogenlunde målbevisst. Legg merke til han fyren bak meg. HAN løp fort han. Jeg ble parkert..

 

Og så da. Inn mot mål. Smilet er tørket bort. Ferdig mørnet. Ikke gøy lenger.

Morsomt med tilbakeblikk.

Gleder meg til sommeren!

RIL-samling i Ranheimhallen mars 2013

Et høydepunkt i vintertreninga er klubbens lørdagssamlinger i Ranheim Friidrettshall. Her er et sammendrag fra 2.mars.

Dagens opplegg er designet av Frode alias SEB: 16x400m. Pause=30 sek. 3 min seriepause etter 8 drag. SEB tok selv ansvaret for kontrollert åpningsfart på 4 første drag. På resterende drag var det fritt vilt. Tanken var i utgangspunktet 5000m-fart. Vi åpnet altså kontrollert, men det ble vel litt optimistisk 5000m-fart etter hvert… Mine tall finnes her:
http://www.jogg.se/Traning/Pass.aspx?id=6426217

Storm/sludd ute, pent vær inne. Enkelt valg, vi varmet opp inne! Her er noen highlights:

Ruskevær ute, finvær inne. Stas!

Rasket med meg hele Adidas-arkivet. Boston til oppvarming, PRO til intervallene, Adios2 som reserve

Klar til start. Hva som er veldig interessant bak meg vites ikke. Pene damer? Joakim (til høyre) er derimot fokusert på dagens oppgave. Flink 16-åring.

Thomas, TerjeM, Frode og Tor Jarle (som har rigget seg opp til peptalk..)

En rask gjeng! Tor Jarle går gjennom økta, vi følger spent med.

Da er vi i gang. Jeg tar noen stigningsløp underveis for bildetaking… Her er Frode, Terje O og John Arild

Frode signaliserer at dette blir bra. Terje imponerte med 69-runde på siste drag. Ikke alle 48-åringer som gjør det….

Pen samling! Det var ikke akkurat noe sportskamera jeg løp med, så alle bilder måtte planlegges/beregnes nøye….

Joakim klar til start. Han løper UM innendørs neste helg, og prioriterte ei mer fartsfylt økt enn oss gamlekara.

Ei fartsfylt økt er over. Skobytte før nedjogg?

Lite bilder fra selve økta (30sek pauser gir lite pusterom), så jeg improviserte litt etterpå. Stilte for anledningen med min guleste skjorte.

Mens resten av gjengen samlet seg til pizza, kos og VM på Viva, så måtte jeg ut på mitt neste ærend i Trondheim, nemlig handle flis.

Da er det 2 uker til årets siste vintersamling. Da står 600metre for tur, og her er det snakk om å smake på SYRE!

Sko og skader

Løping trenger ikke være problemfritt. I mine 4,5 år som aktiv har jeg vært gjennom mange interessanne skader. Alt fra hofte, lyske, lår, kne, legg, beinhinner, achilles, plantar fascitt til tåball. Av og til har jeg måttet gå drastisk til verk for å få kontroll, med treningsavbrekk og alternativ trening, men som regel har det vært nok med små korrigeringer/tilpasninger. Heldigvis har det vært tilstrekkelig. Sjelden at noe har vært langvarig.

En ting som går igjen er skoas påvirkning på skadene, og det må jeg si jeg sliter med å bli klok på.

Det er helt klart et viktig prinsipp at man varierer mellom ulike skotyper med ulik profil/oppbygning. Jeg har flere par i rotasjon (men på langt nær så mange som enkelte andre jeg kjenner…..). Ulike sko gir ulik belastning, og det virker forebyggende/behandlende på skader.

Ofte har problemer litt rare løsninger.

Ta dette med tåball først. Det problemet startet første gang høsten 2010, og toppet seg i forbindelse med halvmaraton tidlig september. Jeg klarte å fullføre, men måtte rett og slett ta et langt treningsavbrekk etterpå. Forfoten var helt ubrukbar. Klarte ikke gå normalt. Etter utredning fant jeg ut at jeg var tverrplattfot, og måtte avlaste for dette. Fikk laget tilpassede såler hos ortopediingeniør. Etter 2-3 uker med sålene kunne jeg trene tilnærmet normalt, dvs med forsiktig progresjon/tilvenning såklart. Flott. Etter hvert kunne jeg også veksle mellom med/uten sålene, og det ga en ekstra variasjonsmulighet.

Påfølgende vinter ble det nye runder med ulike utfordringer knyttet til fotbladet, og jeg gikk til anskaffelse av mursteiner/puter i form av Mizuno Inspire på våren. Jeg trengte muligheten til å løpe på puter av og til.

Vinteren 2012 ble ekstra interessann: 2 gryende skader samtidig! Beinhinne og tåball (ikke på samme fot som 2010). Dette ble komplisert. Et skopar gjorde mindre vondt i beinhinna, mens tåball taklet et annet skopar bedre. Da ble det å bytte mellom 2 vondter fra økt til økt. Prioriterte mest beinhinna, siden dette kunne skape trøbbel over lengre tid. Spesialsålene hjalp ikke på tåballproblemet denne gangen. Fant tilslutt en rar men effektiv løsning; tapet en «spesialdesignet» klump papir/sportstape under foten, like bak tåball. Det løste tåballproblemet helt, og jeg kunne fokusere kun på beinhinna, og da ble det også løst rimelig kjapt. Taping under foten måtte gjøres foran hver økt resten av sesongen, men hva gjør man ikke for å få løpt?

Utpå sommeren dukket achillesproblemet opp. Et tett konkurranseprogram og lavprofilsko må vel ta skylda for det. Det ble antagelig litt for mye på en gang. Achilles var ikke klar for såpass tøft program. Jeg var veldig ivrig pga ekstremt god form. Fullførte St.Olavsloppet på en god måte, men vondt var det. Da skulle det trenes for maraton. Achillesvondter og maratonoppladning er utrolig dårlig kombinasjon. Jeg kjørte på med stor variasjon på underlag og skovalg. Sko med og uten spesialsåler. Sko med ulik profil. Sko som fungerte fint en dag, var vonde neste gang. Achillesproblemet lå der latent fra juli og ut sesongen. Det som var mest drepende var langturene. Men om jeg skulle ha sjans på god maraton så måtte de gjennomføres. Til slutt måtte jeg bare bite i det sure gresset og nedjustere til halve distansen. Jeg fikk ikke trent så mye kreves for en god maratongjennomføring.

Gjennom denne perioden fant jeg ikke noen god sammenheng i hvilken skoprofil som funket best i forhold til achilles. Ble overrasket fra gang til gang, og sånn er det med skader, det går fram og tilbake. Men jeg fant skopar som IKKE kunne brukes. De ligger i skokassa og støver ned.

Etter sesongslutt ble det nedtrapping. Da skjedde det rare; vondtene flyttet seg ned fra achillessena til senefestet på hælkulen, og dette sliter jeg med enda. Ny runde med prøving/feiling. Med/uten spesialsåler. Ulike skoprofiler. Det rare er at sko jeg forventer skal funke, ikke funker i hele tatt, og motsatt. Økter jeg tror blir vonde går helt smertefritt, og motsatt. Jeg har trent mye alternativt i vinter, spesielt i januar, men skal det bli en brukbar sesong så må det løpes, og også med kvalitet.

Tidligere har jeg hatt fin erfaring med å kjøre endel økter med eksentriske tåhev, men dette føles som det gjør vondt verre på skaden jeg har nå.

Jeg overpronerer litt, og tenker at det kan være lurt med litt støtte. Med achillesproblem så tenker jeg også at sko med høy drop fra hæl til forfot er bra for avlastning. Har derfor gått til innkjøp av Asics Kayano, som har både overpronasjonsstøtte og høy hæl. Det ble ikke som forventet. Av alle sko jeg har gjør disse skoa mest vondt akkurat der jeg har vondt. Mulig de gjør ekstra vondt nå som de er nye og stive, og at de fungerer godt når de er innløpt, men jeg kan ikke bruke de nå. Omtrent det samme kan sies med et annet Asics-par jeg kjøpte i fjor vår, nemlig Asics gel 2150 (tror jeg de het). Håpløse i forhold til min achilles, og skoa ble raskt nedgradert til gåsko. Mulig det er Asics som er helt feil for mine føtter.

I forrige helg kom jeg over supertilbud på Adidas Boston. Lettere og mye mindre oppbygde enn Kayano. De funket mye bedre. Kan i hvert fall brukes, også på litt lengre turer. Dette understreker en ting, nemlig at det er umulig å forutse hvordan skoa egentlig funker på føttene før de er prøvd ut litt.

Skoa som for tiden gjør minst vondt er murklossene fra våren 2011, nemlig Mizuno Inspire. De er myke og har ingen pronasjonsstøtte, annet enn gjennom spesialsålene jeg bruker. Men Inspire har ingenting med løpsfølelse å gjøre, annet enn gleden av å kunne løpe. De dreper alle ønsker om fart. Men roligturene er viktige de også. Å løpe mest mulig er bra.

At akkurat Inspire gjør minst vondt kan tyde på at det for min del, for akkurat den skaden jeg har nå, er best med nøytrale sko, kombinert med spesialsålene. Vanskelig å si. Skulle gjerne hatt bedre mulighet til å prøve. Det er ikke bare bare å kjøpe masse par sko. De koster penger.

Man skulle tro at intervalløkter gjør vondest, men det er ikke tilfelle, og under fart kan jeg like gjerne bruke lavprofilsko uten at det gjør vondt. Jeg har ikke noe problem med fartsøktene. Stigningsløp på langturer gjør derimot vondt. Det har kanskje noe med akselrasjonsfasen eller toppfarten å gjøre.

Kanskje har hælen hatt bedre av å løpe større andel med lavere profil og mindre støtte/korreksjon. Men jeg vet ikke og jeg tør ikke.

Jeg har lest omtale om noen som klippet opp hælkappa på joggeskoa for å lette på trykket mot sena/senefeste. Jeg har ikke peiling på om det hjelper, og jeg må si jeg sliter med motivasjonen for å gjøre det…. Med ubegrenset budsjett kanskje….

Konklusjonen må bli at det ikke fins noen enkel løsning. Jeg må bare fortsette å prøve og feile. Finne erfaringer og egne løsninger. Sko og skader er individuelt. Det fins ingen sko som løser alle problemer, men ved å gjøre mange små tiltak så kan man komme seg gjennom det.

Løping del 12: Sko og utstyr

Løping er billig! Tja, det er en sannhet med modifikasjoner, og man må se det relativt i forhold til alternativene. Hva trenger man av sko/utstyr?

I starten er løping billig. Man trenger et par brukbare joggesko så er man i gang. Mer trenger man ikke om man ikke løper mer enn et par økter i uka.

Men så øker man fra 2 til 3 økter i uka. Da kommer behovet for å ha et ekstra par sko å variere med. Kanskje litt lettere og med lavere profil. Man trenger plutselig ekstra bekledning fordi man rekker ikke vaske/tørke opp treningsklærne mellom hver økt. Man blir hekta og vil løpe på vinter. Da kommer vintertreningsklær og vinterpiggsko/brodder inn i bildet. Man får lyst til å følge med på fart og puls, og puls/gps-klokka blir et must. Noen trenger såklart musikk på øret. Man vil trene litt inne på vinteren, og kjøper månedskort på treningssenter (eller kanskje investerer i tredemølle??). Man vil konkurrere, og koster på seg reiser og startkontingenter. Man satser mer, og trenger enda flere par sko for ulike formål. Man vil løpe i marka, og må ha terrengløpesko. En del er forfengelige, og vil se bra ut også når man trener. Joda, det er mulig å bruke penger på løping. Men det gir mye tilbake!

Jeg kom tilfeldigvis i diskusjon om kostnader for idrettssatsing med en bekjent. Synes du løpinga koster skjorta? Da må du i hvert fall ikke satse på en skikarriere. Da trenger du flere skiskopar for nesten 3000,- per par. Du trenger flere par ski for 5000,- per par. Du trenger såklart smurning/glider for flere tusenlapper per år. Du trenger lisens for å kunne konkurrere. Ofte må man ut på reise for å få tilgang på snø. Når jeg hørte dette så skal jeg ikke lenger syte for at jeg «trenger» 4 par joggesko i året….

Løpesko
Jogge/løpesko vurderes ofte ut i fra demping, løpsfølelse og stabilitet.

Dessverre er det høyst forskjellig kunnskap ute i ulike sportsbutikker når det gjelder løpesko. Altfor mange tenker at disse 3 egenskapene er utelukkende positive egenskaper, og anbefaler sko med «fulldemping» og «mye stabilitet» til ALLE. Dette er en stygg feil! Sko MÅ tilpasses løpers behov. Alle som skal selge sko bør ha opplæring i å kartlegge løpers behov. Ofte vet ikke nybegynnere sitt eget beste. En kunde skal gå ut av butikken med RIKTIGE sko, ikke nødvendigvis de som er dyrest, har mest demping og/eller mest støtte.

Løpsfølelse
Løpsfølelse i forbindelse med sko er høyst subjektivt. Det er den store x-faktoren som gjør at akkurat disse skoa blir tatt fram hele tiden. De brukes til langt over slitegrensen. Man har ikke råd til å kaste de. Tilsvarende vil sko med dårlig løpsfølelse støves ned i skapet, og (om man børster bort støvet…) ser like pene ut etter 2 år, før de kastes eller brukes til nød som «malingssko».

God løpsfølelse kan framheve ditt løpesteg, og får deg til å løpe mer riktig. Løpsfølelse gjør det morsommere å løpe.

Ingen skopar har «svært god løpsfølelse», «mye demping» OG «mye stabilitet». Man må alltid finne en god kompromiss mellom disse egenskapene.

Stabilitet
Spesielt vanskelig å kombinere løpsfølelse med mye stabilitet. Er skoa bygd opp for stabilitet så påvirker dette løpsmønsteret ditt i stor grad. Steget styres av skoa.

I løpeskosammenheng brukes stabilitet som regel som en betegnelse på støtte/korreksjon av overpronasjon. MYE er skrevet om emnet på nett. Søk på «pronasjon»… Men vær kritisk i valg av kilde, sånn at man ikke stoler blindt på det skoleverandører sier!

Trenger man alltid støtte om man overpronerer? For nybegynnere så mener jeg JA. Det reduserer faren for de klassiske nybegynnerskadene. Merk, de som ikke trenger stabilitet bør heller ikke ha sko med ekstra støtte! Og her er det heller ikke lurt å gå etter MEST MULIG støtte. Man skal ha TILSTREKKELIG støtte. For mye støtte går på bekostning av smidighet og løpsfølelse. Etter hvert finner man ut av det selv, men nybegynnere bør få hjelp til å kartlegge behov.

Demping
Viktig å fokusere på hva vi trenger av demping. Ofte går «mye demping» på bekostning av responsivitet, som for mange er en viktig suksessfaktor for løpsfølelse.

Demping beskytter oss mot underlaget. Det bidrar til å absorbere støtene. Sånn sett blir valg av demping påvirket av:

• løperens tyngde, hvor tunge løpere trenger mer og fastere demping enn lettere løpere
• steg, hvor hælløpere trenger mer oppbygd og god demping i hælen (eget punkt for framfotløping nedenfor..)
• erfaring og fartstid. De som har holdt på en stund har bygd opp bedre toleranse for belastning
• underlag. Løs grus krever mindre demping enn asfalt.

Man kan også skille mellom fast og myk demping, og dette er jo en smaksak. Jeg synes fast demping gir bedre responsivitet, mens myk demping er behagelig. Alt til sin tid. Nike har soleklart mykest demping, men hva dette gjør med løpsfølelse må hver enkelt si noe om selv….

Kartlegging av behov
En nybegynner bør absolutt kartlegge sitt løpesteg før man kjøper joggesko, og kjøpe sko ut i fra dette.

Hos Løplabbet får man alltid god vurdering av skobehov, men de har ikke monopol på skokunnskap, og andre har absolutt kommet etter. Hos Løplabbet benyttes mølle med filming av steg samt «speilkasse» for å finne tilpassede sko til dine føtter.

Ulike skotyper

• Mengdesko:
  Med/uten pronasjonsstøtte. Først og fremst for rolig mengdetrening. På fartsøkter oppleves de som gledesdrepere.
• Lettvektsko:
  Noe lettere enn mengdesko. Bedre løpsfølelse, mindre demping og stabilitet.
  Fungerer som mengdesko for lette/erfarne løpere
  Konkurransesko for tyngre/uerfarne løpere
• Konkurransesko:
  Meget lette, svært god løpsfølelse, lite demping og stabilitet
  Vurderes alltid etter løpsfølelse. Er man på utkikk etter demping/stabilitet så må man se på noe annet.
• Terrengsko:
  Utrolig mye å velge mellom. Her må man virkelig definere behovet på forhånd.
  Hvilket terreng skal man løpe i? F.eks. stor forskjell på behov på myr i forhold til grusbelagt sti…
  Mange tenker «terreng, da trenger jeg mye støtte». Det er en sannhet med modifikasjoner. Mye støtte/oppbygging gjør at man mister bakkekontakten. Veldig avhengig av behov. Minimalistiske sko gir voldsomt mye mer løpsglede i terrenget enn tunge/oppbygde sko, men er slitsomme å løpe med over lengre tid… Skal man løpe mye i terrenget anbefaler jeg flere par med ulik profil.
  Goretex? Sjelden man har behov for noe sånt. Man blir våt på beina uansett. Eneste poenget er kanskje at man holder føttene varmere fordi det gir mindre fuktsirkulasjon. Men jeg anbefaler egentlig å prioritere løpsfølelse/støtte etter behov, og heller bruke neoprensokker når det er kaldt..
  Feste/grep…. Selv har jeg hatt 4 skomodeller som er klassifisert som terrengsko (salomon, asics, mizuno og inov8), men kun inov8-skoa holder mål. De gir helt utrolig mye bedre feste. Nesten sånn at god såle er viktigste kriterie for terrengsko. Godt feste er helt nødvendig for at man skal kunne stole på skoa.
• Forfotsko:
  her holder jeg «barfotsko» utenfor.
  Forfotsko gjør det lettere å løpe naturlig på forfot. De er mindre oppbygd, spesielt i hælen. Mindre høydeforskjell («drop») mellom hæl/forfot. Enkelte modeller (f.eks. Newton) har også en liten oppbygning bak tåball som framhever forfotløpinga enda mer.
  Forfotløping og skovalg omtalt i detalj her:
  https://sodalo.wordpress.com/2011/04/20/forfotl%c3%b8ping-og-skovalg/
  Faktisk den soleklart mest leste artikkelen i bloggen min! Forfotløping er hett tema.

Det ligger litt i kortene at ivrige løpere har mange skopar… Tips om gode garderobeløsninger til joggesko mottas med takk! 😉

Pulsklokke?
Jeg løp faktisk uten pulsklokke fram til høsten 2011. Og jo da, det gikk helt fint! Men så måtte jeg ha ny klokke uansett, og havnet til slutt på en med innebygd gps, nemlig denne:
http://www.loplabbet.no/pulsklokker-treningsstyring/garmin-210.html
Billig i forhold til funksjonalitet! Klokka gjør logging av distanse og fart mye enklere enn før. Brukte pulsfunksjonen litt i starten, mest som analyseverktøy. Tror det fortsatt er følelsen som er viktigst. Man må ha godt innebygd instinkt for hvor sliten man er, og benytte pulsfunksjonen som en slags bekreftelse. Men såklart, pulsfunksjonen er fin til å sammenligne økter, sammen med gps-informasjonen, for å se på formtendenser/framgang.

Klokka er helt grei, men føles kanskje litt lite robust, og mangler litt på muligheter for ulike visninger samt mer avansert oppsett for forhåndsprogrammering av intervaller. Men helt grei for mitt bruk!

Vinterløping
Jeg løper ute hele året, og opplever at alle årstider har sin sjarm, bare man er kledd for det. Riktige løpeklær bidrar til komfort og løpsglede. Stort sett bare ett føre jeg ikke kan fordra, nemlig sørpe.

Med ei god vinterløpebukse, som er vindtett i front, fleksibel bak, og ikke fullt så tettsittende som tights, så takler man utrolig lave temperaturer. Jeg løper gjerne ned mot minus 15 grader uten noe under.

På overkroppen er det lag som gjelder. Ned til 0 grader: ullundertøy + vest. Ned til -5: ull + vindtett jakke + buff. Er det kaldere så benyttes et lag til, f.eks. vest utenpå eller ekstra ull inni.

Brodder vs vinterpiggsko er omtalt her: https://sodalo.wordpress.com/2012/02/17/lope-med-brodder/

Løping som stressmestring

Jeg sliter IKKE med å finne gode argument for løping altså. Det har jeg også skrevet om før, f.eks. her: https://sodalo.wordpress.com/2012/07/04/del-1-loping-som-treningsform/ Men et punkt har vært viktig for meg siste tiden, nemlig løping som verktøy for stressmestring.

Alle kommer innom perioder fylt med stress, enten det skyldes hendelser, sykdom, sorg eller overbelastning. Stress gir sterke følelser, og alltid med negativ fortegn. Svingningene kan være ganske ekstreme.

Selv har jeg kjørt meg rimelig hardt over lang tid med et stort prosjekt i heimen, nemlig oppussing av HELE kjelleren, fra scratch. Siden dette kommer i tillegg til alt det andre (jobb, familie med 3 barn, mange engasjement gjennom idrettslag osv) så er dette vannvittig krevende.

En viktig faktor for å holde ut et oppussingsprosjekt er følelsen av framgang, at man faktisk kan se en ende. Dessverre er det ofte sånn at man IKKE har det. Man jobber mye, men ser ikke at det går framover. Man fokuserer på det som ikke er gjort. Hvor mye som står igjen. Man kjenner håpløshet.

En annen ting som er farlig med stress over lengre tid er at man kan miste gleden av ting man ellers har glede av. Ting man ellers liker å holde på med oppleves som stress. Kan man nyte selskap med venner når hodet er totalt innstilt på helt andre ting? Eller en god film for den saks skyld?

Hvor kommer løping inn i bildet? Det tar bort brodden av sterke følelser, på en måte som gjør deg i stand til å koble av. Negative tanker blir brutt ned og bearbeidet ned til håndterbare tanker. Sinnefølelser gjøres kontrollbare. Spenningsregulering. Man ser ting i nytt lys. Jeg opplever det gang på gang.

Det viktigste er kanskje fysisk aktivitet, men løpinga har visse egenskaper som er veldig bra. Det er så enkelt og ukomplisert at man kan bearbeide tanker underveis. Det er fritt. Det kan gjøres nesten når som helst, hvor som helst, når det trengs mest.

Føles det som du skal sprekke? Piggene er ute, og du er klar til å ekspodere? Klarer ikke slappe av? Kroppen knytter seg? Håpløshetsfølelse, så ille at man føler kvalme? Vel, ut å løp! Du føler deg garantert mye bedre etterpå.

Jeg kunne aldri hatt dagens aktivitetsnivå uten løpinga.

Nå skal det sies, at dagens aktivitetsnivå uansett ikke er sunt, men av og til kommer man borti tunge perioder av ulike grunner, og da er det viktig å ha verktøy for å håndtere følelsene.

Vektklubb 2013!

Årets Nyttårsforsetter lever fortsatt i beste velgående!

Har kommet overraskende godt i gang med treninga, med 10 økter på 12 dager. Godt fordelt på elghufs, spinning og løping. Intervallene foregår foreløpig på sykkel og med skistaver (pga manglende snø blir det elghufs…). Kjenner at kroppen responderer veldig godt på dette. Forhåpentligvis kan jeg overføre større andel av treninga til løping etter hvert. Viktig å ikke stresse achilles for mye, men heller ta dette gradvis.

Siden opptreninga til årets sesong startet senere enn før pga skade, må jeg ty til nye virkemidler for framgang. Årets satsingsområde er at jeg skal starte løpesesongen med betydelig lettere kropp enn før. Bruker nå vg’s vektklubb for en kontrollert «avfetting» av kroppen.

Når jeg trener veldig mye, som f.eks. foran 2012-sesongen, så går vekttapet av seg selv. Jeg kan gumle halvpris påskemarsipan og potetgull, og tenke at dette gir energi og overskudd, og likevel gå ned i vekt. Må si dette er en stor bonus for å trene mye. Folk i rundt meg er misunnerlige på akkurat den biten….

Men nå skal jeg altså bli lettere enn jeg har vært siden ungdomsskolen. Da må jeg gå mer drastisk til verks. Et viktig poeng er at det skal skje kontrollert. Jeg vil vite at jeg går ned i vekt, men samtidig vil jeg ikke underspise for mye heller. Sult er verdens værste følelse! Jeg vil ha NOK mat til at jeg kan dra nytte av treninga jeg gjør. Sult går utover restitusjon og overskudd.

Her kommer vektklubben inn i bildet. Kort oppsummering om hva det går ut på:

• ved innmelding legger man inn vekt og vektmål
• hver uke legger man inn ny vekt, for å få en graf over utvikling
• man fører kaloriregnskap. Det betyr at man registrerer inntak og forbruk. Man kan si at man har et gitt standard kaloribehov per dag for å opprettholde en vekt. Når man skal ned i vekt så spiser man litt mindre enn likevektsbehovet.
• programmet foreslår hvordan man best kan fordele kaloriene gjennom dagen
• programmet har en stor database over matvarer og næringsinnhold
• programmet beregner enkelt cirka kaloriforbruk på ulike aktivitetsformer. Visste du at løping forbrenner dobbelt så mye kalorier enn spinning per tidsenhet?
• vektklubben har massevis av oppskrifter på lett og god mat
• det hele er lagt opp på en forpliktende måte

Det kan kanskje virke litt tungvindt i starten, men det blir fort en vane. Det viktigste her er at man får et forhold til hvor mye man som skal til for å dekke standard dagsbehov. Sånn sett ligger det litt egenutdanning i dette. Rett og slett en livsstilsendring.  Etter hvert vet man hva som skal til for å holde vekta, uten bruk av kaloriregnskap. Kanskje vil det skli ut igjen etter en tid, men da er det bare å kjøre en ny runde.

Nå skal det sies, at vektklubben slettes ikke er designet for de som satser på idrett, men likevel føler jeg stor nytte av verktøyene som foreligger der.

Etter en uke så er vekttapet 1,3 kg, men vekten ved registrering var kunstig høy pga div bursdagsselskap helga før…. Normal vektnedgang per uke skal ligge på rundt 0,5 kg.

Det var dagens reklame! Da skal eplet som nettopp ble spist registreres i regnskapet. Patetisk? Tja, men det virker.

Løping del 11: Løpeteknikk

Jeg hørte engang en trener si «nordmenn løper som Donald Duck». Jo da, ser det for meg, rumpa rett ut, lande på hælen. Slik tenker folk flest er måten å løpe på. Been there, done that. Hva ellers gjør man når man ikke vet bedre?

Nå handler ikke god løpeteknikk om hvordan vi ser ut når vi løper. Jeg har sett flere svært gode løpere som har pussig løpesett. God løpeteknikk handler om å løpe effektivt og økonomisk. God teknikk kan også i en del tilfeller redusere skaderisikoen.

Unngå «stem»
Stem er et viktig element for en høydehopper, hvor man ved siste steg setter ned foten foran kroppen, slik at foten absorberer farten og presser kroppen oppover. For en løper blir dette helt feil. For meg hjelper det litt å tenke at bakkekontakten skal være unnagjort fortest mulig. Om nedtråkket settes langt foran kroppen så blir det nødvendigvis brems.

Frekvens
Høy stegfrekvens motvirker stem. Hvert steg blir litt mindre belastende

Hofta fram, «ligg høyt»
Kanskje det mest sentrale elementet innenfor løpeteknikk. Lenge skjønte jeg ikke hva «hofta fram» egentlig betød, men det demret etter hvert. Ved at man presser hoftepartiet fram når man løper så skjer mange av de riktige prosessene automatisk. Nedtråkket settes mer riktig under kroppens tyngdepunkt. Det blir mer naturlig med effektiv stegavvikling. Forfotløping føles mer naturlig. Man unngår for hoppende bevegelser, jf «alle bevegelser skal skje framover».

Sikre god bevegelighet i hoftepartiet
Mangt kan sies om tøying, men skal man tøye så er bevegelighet i hoftepartiet et sentralt punkt. Hjelper på det med å få fram hofta.

Unngå rotasjoner i overkroppen
Selve overkroppen holdes stabil. Unngå rotasjoner til siden. Med god styrke i stabiliserende muskler samt aktiv armbruk så går dette mer automatisk.

Alle bevegelser skal skje framover
Unødvendige bevegelser ryddes bort. Fokus på framdrift. Man skal ikke kaste bort energi på store vertikale hopp.

Riktig armbruk, god holdning
Få opp brystkassen. Stolt holdning. God armbruk, synkront med motsatt fot, reduserer unødvendig rotasjon i overkroppen.

Løpe på tå?
Tåløping innebærer at nedtråkket skjer på tåball. Med god styrke i legger, samt god fjærstivhet i achilles, så blir dette veldig effektiv måte å løpe på. Mange fordeler, men man må også ha i bakhodet at det kan gi problemer… En ting er at det krever lang tids tilvenning, med stive/såre legger pga økt belastning. Et av poengene med forfotløping er jo at man overfører mye av støtdempinga til leggene. Men det kan også gi andre problemer. Jeg har f.eks. hatt utallige måter å ha vondt i fotbladet på. Spesielt vrista og under tåball (pga tverrplattfot), men har også vært innom plantar fascitt. På den annen side ble jeg kvitt andre problemer tvert jeg la om til forfotløping.

Forfotløping kan gi langt bedre løpsfølelse. Bedre flyt i høy fart. Men det krever helhjertet innsats, og man må påregne en del uvante problemstillinger underveis.

Mye er skrevet om forfotløping på nett. Ta et sveip med søkemotoren! Selv har jeg lagt ut følgende artikkel: https://sodalo.wordpress.com/2011/04/20/forfotl%c3%b8ping-og-skovalg/

God form gir god teknikk!
God form, kombinert med godt grunnlag, gjør at man kan holde på god løpeteknikk over lengre tid. Dessuten finner kroppen som regel ut av løpsøkonomi av seg selv når man trener mye.

Konklusjon
Om man skal gjøre noe med løpsteknikken sin, så er «hofta fram» helt klart det viktigste. Det utløser mange automatiske riktigere bevegelser. Reis opp overkroppen, få til en «stolt» holdning, og bruk armene aktivt for å unngå rotasjon i overkroppen. Når det er på plass så kommer fotarbeidet av seg selv.

MYE er skrevet om løping og teknikk på nett, både bra og dårlig.

Adresseavisen på nett hadde en fin serie om løpeteknikk i sommeren 2012:

• Generelt om løpeteknikk: http://www.adressa.no/tv/?id=19962&autoplay=1
• Utgangsposisjon: http://www.adressa.no/tv/?id=19963&autoplay=1
• Kontrollert fall: http://www.adressa.no/tv/?id=19964&autoplay=1
• Frekvens: http://www.adressa.no/tv/?id=19965&autoplay=1
• Armbruk: http://www.adressa.no/tv/?id=19966&autoplay=1
• Kneløft: http://www.adressa.no/tv/?id=19967&autoplay=1

Ellers fins massevis av videoer på youtube.

Godt nytt løpeår!

Løpeåret 2012 er vel overstått. Tid for ettertanker.

Raskt oppsummert. 19 konkurransestarter, inkludert 1 testløp 1300m + mine etapper under St.Olavsloppet og Holmenkollstafetten. Ca 3000 løpte km + litt sykkel og minimalt med ski.

Perser på nesten alt jeg har stilt opp på:

• Tyskstien opp 10.09
• 5000m bane 16.13
• 5km gateløp 16.12
• 10km gateløp 34.00
• Trollheimsløpet 21.14
• Ruten opp 43.56
• klubbmesterskap terrengløp 12.56
• halvmaraton 1.16.36

Perioden fra slutten av mai til St.Olavsloppet var helt rå, hvor alt fungerte, skadefri, mitt livs form. Når jeg leser om mine tanker på den tiden, så kjenner jeg at jeg vil tilbake dit. Husker godt hvor kult det var. Akkurat nå føles det litt uvirkelig. Skade og dårlig form. Jeg vet at det vil ta veldig lang tid å komme tilbake igjen. Jeg vet hva som skal til. Det må trenes MYE. Likevel føler jeg veldig lyst. Jeg vil bli i form igjen.

Akkurat nå er jeg X kg tyngre enn matchvekt. Jeg har trent veldig lite, av ulike årsaker. Vill gjetting, jeg tipper jeg nå ville slite voldsomt med sub 38 på mila. Jeg har vond vrist og vond hæl. Et kne som sliter av og til. Dette påvirker treningsgleden MYE. Generell form er elendig. Føles 20 år eldre. Dørstokkmila har blitt merkbart MYE lengre. Kjenner at dette er uholdbart. Jeg vil bli i form igjen.

Jeg vet at tiden framover vil bli krevende, med oppussing i heimen og mye forpliktelser ellers. Hverdagen vil ikke oppmuntre til satsing. Men det får ikke hjelpe. Jeg skal finne tid. Jeg vil bli i form igjen.

Så da må det innføres NYTTÅRSFORSETT. Veldig klassisk:

• ned i vekt
• starte trening
• kutt snus, igjen….
• 0 enheter rødvin på lang tid framover

Sikkert noen som kjenner seg igjen i dette… 😉

Tiltak:

• bli medlem i vg’s vektklubb igjen. Burde klare meg uten, men har tidligere følt at dette forplikter litt, og samtidig gir det veldig god kontroll på vektnedgang
• få kontroll på skader. Prøver meg på en kombinasjon av mye sykkel og ski. Løpeøktene skal bli svært korte, maks 5km. Håper det er det som skal til: opprettholde en viss bevegelse i kroppen uten å belaste achilles for mye…

Tror dette er nok i første omgang, så får jeg justere litt etter hvert som treningsgleden kryper tilbake igjen.

Da har jeg skrevet det svart på hvitt, og håper det forplikter og hjelper litt på å korte ned dørstokkmila….

Ellers ønsker jeg alle mine lesere et godt og innholdsrikt løpeår!! 😀

TV fra traseen til Tyskstien opp!

Er du på utkikk etter et bakkeløp som ikke er helt standard a4? Da må du følge med på Norge Rundt på førstkommende fredagskveld. Her blir det god tv fra traseen til vårt unike bakkeløp Tyskstien opp. Litt forhåndsomtale:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.9261645

Generell info om Tyskstien opp: http://www.kil.as/Artikkel.aspx?avd=3&men=155

Artikkel med linker til bilder fra våren 2012:
http://www.kil.as/Aktuelt.aspx?avd=3&akt=540

Jeg selv har vært både deltaker og arrangør flere år, sist gang i vår:
https://sodalo.wordpress.com/2012/05/25/tyskstien-opp-2012/

Endelig dato for 2013 er ikke fastsatt, men sannsynligvis 24. eller 31.mai. Følg med på nettsiden www.kil.as.

Løpetur i København

Vel heime fra firmatur til København. 3 dager med hektisk program, men fikk skviset inn en løpetur. Tok bilder med mobilen underveis.

En viktig ting med løping er jo å suge til seg inntrykk. I København kommer inntrykkene på løpende bånd. En fin park her, pent bygg der, kunst, sære kjøredoninger, rare båter, pussige mennesker, fantasifull grafitti osv. Berikende for løpeturen, men veldig vanskelig å velge motiv for bilder… En morsom detalj, foran porten til Fristaden (Christiania) sto «løbing forbudt, da dette skaber panikk blandt våre innbyggere»…….

I dag ble det morgentur. Ikke helt optimalt for min del. Kroppen er ikke klar for løping, og eventuelle vondter er spesielt vonde på morgenen. Næringstom. Det gjaldt i dag også. I tillegg var det mørkt når jeg la ut. Egentlig ikke veldig kos, men var likevel ved godt mot. Veldig spent på hva som ventet. Med min utsøkte retningssans kunne dette bli en riktig så lang tur……

Sånn rent bortsett fra Oslo maraton har jeg aldri løpt i storby, og i den sammenheng kan ikke Oslo regnes som storby heller. København er noe HELT annet. En ting er at byen er MYE større. Rundt om i hele byen finner man spor etter en rik kulturarv. Mektige byggverk, kunst og utsmykninger fra tidligere tider. København var et viktig knutepunkt.

Løping er bare en utrolig flott måte å oppleve nye steder på! Vi er heldige som kan.

En ting er lurt før man legger ut på sightsingtur i storby. Man bør sette seg godt inn i byen, og lage en plan. Jeg trodde jeg hadde en god plan, men var vel fullstendig uvitende. Ser i ettertid at jeg var like i nærheten av flere svært interessanne områder. Fredriksborg slott for eksempel. Christiansborg slot. Amalienborg. Parken. Skulle gjerne hatt mer tid…

Studerte kartet godt på forhånd, og trodde jeg hadde sånn nogenlunde kontroll. Men som vanlig, det tok ikke veldig lang tid før rotehodet førte meg på villspor. Ser etterpå at jeg var like ved en kjempestor park ved Fredriksborg slott. Har vært kult å vært der, men jeg var uvitende, så jeg endret retning. Fant Fredriksborg rådhus, men jeg hadde jo ikke peiling på hvor det var i forhold til byen. Måtte bare bite i det sure eplet: tok fram gps’en på mobilen. Navigerte meg fram til innsjøene, og da ble alt bare stas. Her var det flott å løpe!! Gps’en ble hyppig brukt resten av turen.

Kort oppsummert, highlights på turen var helt klart innsjøene, Kongens have, Rosenborg slott og Kastellet. På vei tilbake til hotellet løp jeg i langs kanalen. Veldig flott! Var også innom Botanisk have, men der var det stengt på mandager…

En ting som slo meg var hvor godt tilrettelagt byen var for sykling. Egne felt for sykkel overalt. På de mest trafikkerte veiene var det tilogmed egen lysregulering for syklister! Gratis utlån av bysykler overalt.

For all del, det gikk fint å være løper også. Flotte parker. Helt nydelig rundt innsjøene, med grusbelagt gangvei.

Etter mye fomling rundt om i Fredriksborg fant jeg omsider innsjøene. Flott løpeområde, med grusbelagte gangveier rundt!

Litt skumring enda. Ikke særlig gunstig for mobilkamera…

Utrolig flott løpeområde…. Men jeg skulle jo oppleve byen, så jeg tok av herfra mot Botanisk have.

Et av byens utallige kunstverk. Botanisk have var dessverre stengt, så jeg satte kursen mot Rosenborg Slot.

Rosenborg Slot er omkranset med en STOR flott park. Her er en fin detalj…

Dette bildet er strengt tatt ikke tatt under løpeturen, men dagen før, inni Rosenborg Slot. Kongetrone anno 1600-tallet. Jeg viste bildet til sjefen etterpå, med ønske om ny kontorstol….

Rosenborg Slot, som var kongens bolig i 1600-tallet. Nå er dette et museum, med utstilling av deler av monarkiets kunstverk og nasjonalskatter. Anbefaler en tur innom.

Ender svømmer i vollgraven

Nok et flott sted for løping og rekreasjon!

Typiske byggverk rundt Kastellen borg

Nok en statue. Tror det sto Christian IV på den.

Vollgrav rundt Kastellen. Bro inn til inngangen i bakgrunnen.

Minne om de falne i landets tjeneste.

Kanon i Kastellen borg

Enda et kunstverk. Har jeg hatt noen minutter til gode skulle jeg også besøkt «Den lille havfruen» som ligger like ved.

I bakgrunnen skimter vi operahuset.

Kan ikke benekte at kunstverkene som var spredd overalt i byen var fascinerende…

Mange fine detaljer langs kanalen.

Flott sted, men man bør være oppmerksom når man løper. Trapp rett forut.

Mange spesielle båter å se. Her er en av de mest normale….

Langt i bakgrunnen ser man spiret til Vor Frelsers Kirke. Fantastisk flott byggverk, med mulighet til å klatre høyt oppi tårnet for å få en super utsikt over byen. Anbefales!!

Nærmer meg veis ende: Copenhagen Island hotel

Home sweet home. Kjempefint hotell. Som man ser er det bro over til inngangsdøra.

Hotellfasaden tatt fra Fisketorvet (stort kjøpesenter)

Totalt ca 17 km. Umulig å si noe om fart og distanse, for jeg skulle stoppe/starte klokka ved hver stopp (f.eks. ved bildetaking, venting ved lyskryss osv), men glemte ofte å starte på nytt. Forsåvidt ikke så viktig heller. Jeg løp for opplevelsens skyld.

Overnatting på Copenhagen Island hotel. Hotellet danner en bitteliten øy. Fascinerende! Men en snedig ting på dette hotellet, slik det var på hotellet under Oslo Maraton; vindu inn til badet. Er dette blitt en ny trend?!?

Storbyløping gav mersmak, men gps + god tid er et must….

Løping del 10: Forberedelse til konkurranse

Neste punkt på mitt uhøytidlige løpeforedrag er hvordan man forbereder seg til konkurranse.

Nok et tema som det er veldig vanskelig å si noe generelt om. Dette avhenger mye av din treningsbakgrunn samt hvilken type konkurranse det er snakk om.

Tenker her først og fremst på en konkurranse man satser på, og ikke konkurranser man bruker som ren trening.

Nå har jeg en mistanke om at mine gjennomsnittlige blogglesere har vært ute en konkurransedag før, og vet utmerket godt selv hva som funker, eller ihvertfall hva som IKKE funker…. Men foredraget mitt var først og fremst rettet mot ferske løpere, og da er dette et viktig tema.

Overskudd
Det viktigste punktet for et godt løp er at man skal stille til start med godt overskudd. Dette sier seg vel kanskje selv, men man skal ikke trene ekstra mye eller ekstra hardt siste uka! Kroppen skal være 100% restituert. Alle har godt av å trappe ned litt siste dager. Hvor mye nedtrapping skal til? Dette avhenger av mange faktorer.

• treningsgrunnlag. Har man trent MYE, jevnt og trutt gjennom lang tid, restituerer man seg raskere mellom økter enn de som trener få økter i uka. Svært godt trente løpere kutter bare ned litt i mengde. Ferske løpere bør ta treningsfri siste par dager.
• alder. Yngre løpere henter seg inn fortere enn eldre, og tåler/har bedre utbytte av trening siste uka
• type konkurranse. Lange løp krever annet overskudd enn korte løp. Det opplever i hvert fall jeg. Korte løp krever at kroppen og hodet er «våken/på hugget».

Man må danne sine egne erfaringer. Finn ut hvordan kroppen responderer på hardøktene. Hvordan oppfører kroppen seg dagene etter? Hvor lang restitusjonstid trenger du før kroppen fungerer optimalt på ny hardøkt igjen?

Hverdagen påvirker såklart overskuddet. For eksempel dumt å planlegge viktig konkurranse samme uke som en skal male huset eller flytte…

For oss mosjonister er det kanskje vanskelig å planlegge nok hvile, men man kan i hvert fall kutte ut tv til over midnatt siste uka…

Våken/på hugget?
Jo kortere konkurransen er, jo mer «på hugget» må man være. De siste uker bør ha inneholdt en del trening i konkurransefart. Man må ha fått kjørt seg litt. Hvis ikke får man litt sjokk når man liksom skal hente ut det siste. Man får en følelse av at man kunne kjørt hardere, men var rett og slett ikke klar til det.

Siste uka bør også være litt tilpasset den konkurransen man skal løpe. Konkurransefart i små mengder. Økta må tilpasses hvilken konkurransefart det er snakk om. 3000m? Da kan 300metre være fint. 10km? Tja, noen tusenmetre kanskje. Halvmaraton? En kortere «hurtig langtur» i halvmaratonfart.

Etter hvert finner man ut hva som passer best selv.

Eksperimentering siste uka før «viktig» konkurranse er dumt. Opplegget bør være utprøvd. Konkurransen blir lett ødelagt av for tøft program.

Næringsbalanse
Overskudd henger også litt sammen med hva man spiser/drikker.

• Drikk godt med vann siste dager før løp. Jo, det blir mange turer på do….
• Oppretthold næringsbalansen (dette er IKKE tiden for å gå ned i vekt!)
• Merk at sterkt saltholdig mat binder mye vann i kroppen. Det betyr ekstra vekt… Men kan det være positivt på lengre løp, og løp i sterk varme? Jeg aner ikke. Kom gjerne med innspill!

Konkurransedagen
Hva som gjøres avhenger av type konkurranse. Ikke noe poeng med ekstra morgenjogg foran et maratonløp…. Lange løp krever noen ekstra forberedelser som ikke er aktuelle ved kortere løp.

Jeg opplever gang på gang hvor viktig det er med en plan for konkurransedagen. Lag en timeplan og pakke/bekledningsliste, og følg den punkt for punkt. Dette fordi konkurransenervene skader beslutningsevnen betraktelig. Selv valg av løpesokker kan være tung beslutning et par timer før konkurranse. Jeg kan være så sløv på konkurransedagen at jeg kan nesten skrive ekstra kilometer på at jeg løper rundt meg selv ved pakking. Det rareste jeg har gjort var å begynne å kjøre oppover gangveien etter fylling av bensin! Ta med måltid og reisetid inn i tidsplanen. Tenkt godt gjennom løpsopplegg på forhånd.

Viktig å stille godt uthvilt! Mental styrke er helt nødvendig for å kunne disponere løpet godt og ta ut alt. Er man trøtt blir man litt likegyldig.

En vanlig konkurransedag kan for min del se slik ut:

• Siste måltid et par timer før oppvarming
• En enkel brødskive en time før oppvarming
• Opprettholde væskebalansen
• Være ut i god tid. Gjerne ferdig registrert en time før start. Da får jeg passe tid til mine faste rutiner
• Oppvarming i godt dempede sko, gjerne på mykt underlag.
• Oppvarming må ses i forhold til hvilken konkurranse det er. Sprint krever MYE mer oppvarming enn langløp…

Magetrøbbel er alltid et vanskelig tema. Her MÅ man basere seg på sine egne erfaringer. Finn f.eks. ut hvilken mat som fungerer i forbindelse med trening. Om sportsdrikk eller gel er aktuelt så bør dette prøves ut på forhånd. Noen bør ha litt tilvenning for å tåle dette. Dessuten er det et stort poeng å trene på å innta dette under fart. Løpende drikking fra beger er ren akrobatikk. Kanskje kan et par immodium-tabletter et par timer før start være tingen foran langløp. Magetrøbbel kan være grunn til bryt….

Ved langløp kreves også beskyttelse mot gnagsår. F.eks. smøring av «utsatte områder», taping av hæl og brystvorter osv.

Til slutt, og det viktigste av alt: konkurranser er gøy! Spenning, andrenalin, endorfiner, taktikk, sosialt og opplevelse. Uansett hvor vondt det kan gjøre underveis glemmes dette fort og man sitter igjen med gode minner….

Tillater meg å stjele et bilde fra nettsida til RindalsTroll. Lagbilde etter seieren i St.Olavsloppet 2011. Gode minner…..

Stemningsfull langtur i Storlidalen

Det er ikke bare i Hemne det finnes fin natur…. For all del, naturen rundt om Kyrksæterøra er kjempeflott, men Trollheimen er mektigere/villere. Ja takk begge deler.

Helga ble tilbrakt på hytta i Storlidalen i Oppdal. Her ble det anledning til en fantastisk flott langtur i løpeskoa. Planen var å løpe fra hytta tur/retur Storli gård, som vil bety totalt ca 27 km. Men det er ikke alltid ting går etter planen, men det betyr ikke at det ligger noe negativt i det…..

Storlidalen bærer nå preg av at det nærmer seg vinter. Drøyt 5 minus når jeg stakk nesen ut døra og kikket på gradstokken. Lauvtrærne har forlengst mistet sin fargerike høstbekledning. Derimot var trærne og bakken dekket av rim. Nederst i dalen lå det et tykt dekke av tåke, mens de snødekte fjellene var opplyst av morgensola. FANTASTISK FLOTT!! Jeg måtte såklart ut å løpe.

Før jeg la ut på langtur måtte frokosten fordøyes en stund (en tålmodighetsprøve….), og før jeg rakk å komme meg ut var tåka redusert til små dotter som lå nederst i fjellene. Her er noen highlights fra turen.

Man MÅ jo ut å løpe når det ser sånn ut! 😉

Nærmer meg første km. Fjellet rett fram heter Nonsfjellet

Flott sæter, som ligger like ved elva Vindøla. Fjellet til venstre heter Gjerdhøa, ca 1500moh. Løp opp der i fjor høst. Til høyre ligger Storhaugen, som er et svært populært fjell for randonee. I mellom ligger Fagerlidalen. Flott dal for terrengtur. På vinters tid er den litt rasutsatt…

Vanlige byggverk å se i området.

Rett forut ligger mektige Okla. Et kjempeflott mål både på sommer og vinter. I påska skulle jeg gå fra hytta, opp på Åmellomfjellet, over Nonsfjellet og opp på Okla, men ble overrasket av snøstorm på Nonsfjellet og måtte snu. Vinterfjellet er lunefullt!

Etter 3 km passerer jeg Storlidalens egne skitrekk. Lite minner om alpinbakke akkurat nå, men det er nok ikke lenge til snøen kommer… Imens nyter hestene friheten på jordet.

….og sånn ser det ut når jeg snur nesen sørover….

Mot nordvest ser vi Innerdalsfjella i bakgrunnen. Selv synes jeg Innerdalen er blant norges aller aller flotteste daler, med fjell som rager ca 1800moh, og dalen ligger på ca 450moh. Oppleves utrolig storslått når kontrasten mellom frodig dal og mektige fjell er så stor. Flere av mine råeste fjellopplevelser stammer derfra. Takk til Rune for utmerket selskap!

Storslått natur må bare oppleves, mens de nære tingene er lettere å fange opp på bilde. For eksempel en frossen elv kan gjøre seg godt på fotografi.

Dalsvatnet med Okla i bakgrunnen. I gamle dager gikk veien visstnok på andre sida av vatnet, men ble flyttet pga rasfare. En gang i tida skapte raset såpass stor sunami at fisk ble funnet i trærne på denne sida…. Hehe, fin fiskeskrøne!

Etter ca 7 km kommer jeg til Angårdsvatnet. På ren impuls tok jeg av til venstre her, og ble forelsket i en fin skogsvei.

NYDELIG! Tok en svipptur ned til vannet. Flott strand med opparbeidet parkeringsplass og toalett.

Men det fristet ikke med bad akkurat nå……. Fortsatt Okla i bakgrunnen.

Trivsel for en løper!

Okla og Angårdsvatnet

Nonsfjellet i bakgrunnen.

Change in plans. Jeg klarte ikke motstå fristelsen. Er det mulig å IKKE løpe opp her? Dermed får Storli gård bli en annen tur. Det blir alltids nye turer og nye muligheter.

Som sagt, de små tingene gjør seg godt på bilder…. Passerte denne fossen etter en liten stund.

Med fine motiv så blir det fine bilder selv med pinglekamera (denne gangen mobilen: sony ericsson xperia mini).

Barfrost gjorde stien fast og lettløpt. Utrolig deilig!

Nådde snøgrensa etter et par 100 høydemeter. Men det var ikke mer snø enn at det gikk fint å løpe.

Idyll! I bakgrunnen ligger dagens opprinnelige løpemål: Storli. Gleder meg allerede til neste løpetur…. Det høye fjellet i bakgrunnen tror jeg er Storbekkhøa. Må utforskes en gang. Til høyre ligger turistforeningshytta Bårdsgården, som er et utmerket utgangspunkt for turer opp på Okla.

Bilder funker dårlig motsols, og mektig natur er uansett vanskelig å fange opp på bilde, i hvert fall med pinglekameraer. Fjellet heter Kråkvasstind (ca 1700moh), som er et vannvittig flott mål for lange skiturer. Anbefales på det sterkeste! Men bare så det er sagt, det er en «voksen» tur.

Turistforeningshytta Bårdsgården midt i bildet. Her står jeg på turens høyeste punkt, ca 1150-1200 moh. tror jeg. Turens laveste punkt er ca 550moh, så det ble en del høydemeter underveis….

Trivsel på vei ned igjen…

På vei tilbake passerte jeg brua ved Angårdsvatnet, og løp et stykke på andre sida av elva ned mot Dalsvatnet.

Lafting gir hytta et spesielt særpreg

Sånne doninger er ikke veldig vanlig å se lenger!

Flott steinarbeide!

Kombinasjonen skifer/treverk er bare lekkert!

Passerer elva på nytt, og kommer inn på hovedveien ved Dalsvatnet

En enkel bakke, men kjekt å ha et skitrekk i nærheten.

Hjem kjære hjem. Åmellomfjellet i bakgrunnen. Har hatt mange svette turer opp der.

Totalt ca 23km ifølge Garmin-klokka. En minnerik tur. En god påminnelse om at LØPING ER TOPP!!! Godt å ta med seg sånne opplevelser når man nærmer seg faretruende årets mørkeste tider.