Haha, jeg gløtter tilbake på gamle opplevelser, og fant disse….
Hva gjør 14km og 200 høydemeter med ansiktet ditt?
Her er en god illustrasjon på hva det gjør med meg..
Dette gjelder St.Olavsloppet 2010, dengang med KIL-merker, dag 2. Jeg skulle løpe fra Sul til Sandvika. 14,4 voksne km, hvor første 9km hadde positiv høydeforskjell på 200 høydemeter. Dagen før løp jeg drøyt 10 km fra Malvik til Hommelvik. Jeg startet ikke helt med blanke ark altså.
Smilende og fornøyd, glad for å være i gang, lykkelig før bakkestart
Verste bakkene unnagjort, 5km gjenstår. Fortsatt sånn nogenlunde målbevisst. Legg merke til han fyren bak meg. HAN løp fort han. Jeg ble parkert..
Og så da. Inn mot mål. Smilet er tørket bort. Ferdig mørnet. Ikke gøy lenger.
Morsomt med tilbakeblikk.
Gleder meg til sommeren!
